En ambisiøs og original ung krimdebutant

32 år unge Anette Hemming sikter høyt med en lang og uvanlig ambisiøs krimdebut. Hun treffer stort sett imponerende bra.

En nyskilt tobarnsmor på beste vestkant i Bærum oppdager, mens hun lager frokost, at et håndtegnet kart er blitt festet til kjøkkenvinduet. Rommet kvinnen befinner seg i er markert med et rødt kryss på kartet. Neste morgen blir hun funnet drept i det samme rommet. Eksmannen blir (selvsagt) mistenkt, men både han og flere andre i omgangskretsen mottar senere også mystiske kart med truende kryss. Et vitne hevder å ha gjort en svært interessant observasjon på drapsnatten, men vitnet er en alkoholiker som i første omgang tillegges ganske lav troverdighet. Den noe umake etterforskerduoen, bestående av den formelle og middelaldrende John Persvik og den utålmodige og ukonvensjonelle unge Oda Pedersen, står overfor en vanskelig etterforskning av en svært original drapsgåte.

Slik starter handlingen i en ambisiøs roman som befinner seg i et grenseland mellom krim og thriller, med psykologiske undertoner og innslag av sosialrealisme. En nåtidshistorie hvor de fleste aktørene er i alder 35–45, veksler frem og tilbake med en fortidshistorie hvor de samme aktørene er ungdommer i Bærum anno 1999. Samtidig veksler det fra kapittel til kapittel hvem fortellerstemmen følger. Når man etter 453 sider kommer i mål er boken oppe på 12 tredjepersonsfortellere. Forfatteren har gitt seg selv en både spennende og krevende utfordring med å holde styr på alle hovedpersonene og få frem forskjellene mellom dem.

Kartografen utvikler seg i retning av en klassisk krimgåte, hvor det handler om å avsløre morderen før flere liv går tapt. At motivet skal søkes i hendelser fra ungdomsårene er det aldri reell tvil om. Nøyaktig hva motivet består i og hvem som står bak drapene, forblir likevel en spennende utfordring for leseren. Mistanken trekkes mot en person i første halvdel av romanen, men hendelsene utvikler seg slik at flere andre forklaringer er mulige i andre halvdel. Hemming skriver i en ganske lettbent fortellende stil, men med innslag av sosialrealisme særlig i skildring av ungdommene. Den viktige problematikken med langvarige sår og skadevirkninger av sosiale hierarkier og mobbing fra ungdomsårene gjennomsyrer romanen. Innslag av humor forekommer likevel. Et eksempel er formuleringen «et mystisk vitneutsagn fra Sandvikas mest alkoholiserte øyne og minst troverdige munn» (side 94).

Noen feilskjær blir det selvsagt også underveis. Karakterbyggingen har noe forbedringspotensial, særlig på etterforskersiden. Man føler aldri at man helt blir kjent med den noe distanserte etterforskningslederen John Persvik. Typisk nok, og visstnok bevisst, er han den eneste av aktørene som omtales med etternavn i stedet for fornavn i kapitteloverskriftene. Deler av politifolkenes oppførsel og interne dialog fremstår litt vel urealistisk. Når et medlem av etterforskerlaget i et internt møte forsøker å presentere en ny teori i en drapssak alle har stor interesse av å få oppklart, virker det lite sannsynlig at etterforskningslederen vil avfeie teorien uten å ha hørt den. Enda mindre sannsynlig er det at han vil si at alle i rommet er velkomne til å teste ut egne teorier om drapsetterforskningen på sin fritid (side 322). Tidvis kan språket i omtalen av politiet også bli litt stivt og nesten pompøst: «Det hadde vært et øyeblikk tømt for all den selvbeherskelsen som Persvik bar med slik stolthet» (side 393).

Anette Hemming skriver i utgangspunktet med et lett og godt språk, og boken er nesten kjemisk fri for stavefeil. Språkvaskeren har imidlertid ikke rettet opp en uvane forfatteren har med å konstruere setninger som starter med ordet «Allerede» og fortsetter med en kunstig syntaks. Ett av flere eksempler er «Allerede hadde moren åpnet døren og tråkket inn i rommet» (side 141). Noen merkelige ordvalg kunne med fordel vært korrigert. Det mest iøynefallende eksemplet er «Henrik lot seg penetrere av det smale blikket» (side 126). Det høres både keitete og litt klisjeaktig ut å snakke om «et enormt mulighetsnett av gammelt grums» (side 407). En formulering á la «Ingen høyere utdanning etter videregående» (side 384) får sies å være smør på flesk. Alt i alt er likevel språket godt over nivået man forventer av en ung krimromandebutant.

Likheten mellom en krimroman og en charterflytur er som kjent at landingen i begge tilfeller har svært stor betydning. Løsningen Anette Hemming fremlegger etter nær 450 sider var som denne anmelderen da trodde, og er logisk nok ut fra handlingen og plottoppbygningen. Det er ingen genial vri som løfter romanen ytterligere opp, men en solid landing.

Det kan innvendes at puslespillet på slutten er blitt veldig stort og at det kan synes lett mirakuløst at alt går opp slik det gjør. Enkelte andre anmeldere har da også innvendt at plottet og romanen fremstår som noe oppkonstruert. Denne anmelderen, som selv skriver litt mer klassiske krimromaner, kan være enig i at plottet i Kartografen kunne fungert enda bedre med litt færre puslespillbiter. Det kan imidlertid her være betimelig å minne om et poeng krimforfatterlegenden Gunnar Staalesen har spissformulert opptil flere ganger overfor meg: «Krimlitteratur er nettopp det – litteratur!». Noen litterære friheter må man kunne tillate seg også som krimforfatter, særlig i en tid hvor det kan skje så mange tilsynelatende utrolige ting i virkeligheten også. Handlingen og plottet i Anette Hemmings første romanbyggverk er strengt tatt ikke realistisk. Samtidig er den formodentlig mindre urealistisk enn så godt som alle Jo Nesbøs kritikerroste romaner fra 2000-tallet. Man får vokte seg vel for en utvikling hvor et plott og en handling som blir kalt storslått fra en etablert forfatterstjerne, blir avskrevet som oppkonstruert hos en ung debutant.

Kartografen er den jeg har likt best av de krimdebutromanene jeg så langt har rukket å lese i 2022, og holder godt nivå også sammenlignet med årets bøker fra etablerte norske krimforfattere. Anette Hemming opplyste under sin opptreden på krimfestivalen i Kristiansand i november at hun er godt i gang med en roman nummer to i samme serie. Det blir spennende å se om forfatteren til Kartografen på neste forsøk kan bygge videre på et godt grunnlag fra sin debutroman, og samtidig utbedre de tingene som halter litt der.