Maarten De Mol, alias quiz-ekspertene Arne Blakkisrud og Ingrid Sande Larsen, kaster seg på eget forlag ut i det ukjente med krigsthrilleren Overløperen. Resultatet er solid, og nok imponerende ut fra forutsetningene, men uten at det tar av med begeistringen for denne anmelderen.
Å få jekket en roman opp på et høyt nasjonalt nivå uten å ha et nasjonalt forlagsmaskineri i ryggen, er en tøff utfordring både praktisk og økonomisk. Lesere som aldri har hørt om Thuis forlag før har ingen grunn til å skamme seg over det. Forlaget har en historie tilbake til 2022 og har foreløpig bare utgitt denne ene boken. Det nye krimforfatterparet Arne Blakkisrud og Ingrid Sande Larsen utgir sin første roman på egen regning. Forfatterne er kjente profiler innenfor quiz-miljøet særlig i Oslo-området, men begge vil være ganske ukjente for det store allmennpublikumet av boklesere rundt om i landet. Det er et krevende utgangspunkt for å oppnå både oppmerksomhet og salg.
Fra forfatternes side ligger det utvilsomt mye godt arbeid bak denne boken. Omslag og tittel holder helt greit nivå sammenlignet med de fleste krimromanene utgitt på store forlag, og det samme gjelder språk og rettskriving. Denne anmelderen noterte på sin lesereise gjennom bokens 500 sider noen småfeil i margen, men de er ikke påfallende mange og forstyrret aldri leseopplevelsen.
Å skrive en roman sammen med et annet menneske medfører noen fordeler med redusert skrivemengde og bedre kontrollmekanismer, men også noen ulemper med tanke på konsekvens og veivalg. I enkelte tilfeller kan man tydelig se hvilke passasjer som er skrevet av de ulike forfatterne. Den følelsen fikk jeg aldri under lesingen her. Fortellerstemmen er konsistent og kunne godt ha tilhørt bare én forfatter. Igjen står dermed «bare» det store spørsmålet om hvor godt fornøyd leseren er med den litterære kvaliteten på handlingen og karakterene.
Vi starter opp reisen gjennom bokens handling i et okkupert Norge sommeren 1944. Nærmere bestemt da i landlige småbyomgivelser i Son – på grensen mellom Akershus og Østfold. Andre verdenskrig har skaffet forhistorier til utallige norske krimromaner fra 2000-tallet, men man kan telle på én hånd de seriøse krimforfatterne som de siste ti årene har skrevet romaner med hoveddelen av handlingen lagt til krigsårene. Det aktuelle geografiske området har også vært svært sparsommelig besøkt i norske krimromaner. Nærheten både til Oslo og til svenskegrensen gir spennende muligheter for en krigsroman.
Baksideteksten gir en grei introduksjon om innhold og tematikk, men ikke noe svar på hvor i det krimlitterære landskapet dette nye forfatterparet tenker å bosette seg. Overløperen kan fra start gi inntrykk av å være en klassisk og historisk krimroman. Det inntrykket styrkes av at man først av alt blir servert en litt gammelmodig oversiktsliste over navn og titler i persongalleriet. Når man kommer i gang med hovedteksten får man et inntrykk av at det er en spenningsroman snarere enn en krimroman, selv om det fra start ikke er opplagt hvem som står bak drapet på mannen som blir funnet død i en myr. Hjemmefronten starter en egen etterforskning av hendelsene, men den går ganske rett frem uten de store intellektuelle øvelsene verken for romanpersonene eller leserne. Spenningen ligger mer i krigens dramatiske kontekst og hvilke følger dødsfallet kan få for mennesker på begge sider av fronten.
Med unntak av et kortvarig tilbakeblikk til 1920-tallet og en epilog som utspiller seg etter krigens avslutning, beveger handlingen seg i oversiktlig kronologisk form fremover fra 16. juli til 10. september 1944. Forfatterne skifter langs veien frem og tilbake mellom ulike norske og tyske aktører i lokalsamfunnet. Det er en styrke at boken setter fokus på aktører fra begge leire og slett ikke tegner noe sort-hvitt-bilde av dem. Overløperen oppfyller med margin mitt krav om at en god roman fra andre verdenskrig i Norge må inneholde minst to aktører som beveger seg i gråsoner. Aktører i motstandsbevegelsen kjemper for en god sak, men fremstår langt fra som udelt sympatiske og/eller intelligente. To av hovedpersonene der er i stedet en ganske flåsete og selvtilfreds tidligere lensmannsbetjent, samt en tidvis oppsiktsvekkende naiv ung hermetikkarbeider med ambisjoner om en politikarriere. Bildet som tegnes av nordmenn og tyskere i nazistisk tjeneste er også relativt nyansert.
Kanskje blir kontrasten mellom fiendene her litt for liten, og grensen mellom dem tidvis litt for uklar. Det skjer i så fall mye fordi tidens ideologiske motsetninger i liten grad er et tema. Nazistene synes merkelig lite preget av nazismen og dens førertro, og motstandsfolkene fremstår lite politiske. De fleste aktørene på begge sider synes snarere drevet av enkle fiendebilder kombinert med egeninteresser, og bruker tross krigens alvor mye tid og krefter på eget kjærlighetsliv. Slik kan det godt ha fortont seg på mange små steder i Norge anno 1944, og det var en tid hvor avgjørelser og skifter også i privatlivet kunne skje raskt. Noen av de raske valgene aktørene tar her fortoner seg imidlertid både inkonsekvente og ulogiske, og forklares ikke godt nok av forfatterne. Hva som er en spennende handling og hva som er en god karakterskildring, er det som kjent sterkt delte meninger om både blant anmeldere og andre krimlesere. Karakterene her blir i mine øyne litt for like og uten dybde som kunne løftet romanen for klassiske romanlesere. Samtidig er tempoet og omfanget av fysisk dramatikk nok litt lavt for de hardbarkede spenningsromanleserne. Det er åpenbart lagt en del arbeid i å sjekke opp faktiske forhold fra krigsårene, men både språk og dialog kan gi et noe mer moderne inntrykk. Det er for eksempel fullt mulig at en aktør født rundt 1920 kan ha navnet Tommy, men det var den gang et svært uvanlig fornavn som ikke passer godt med tidsånden.
De sju sidene som er lagt tilbake til København anno 1921 trekker helheten ned og ikke opp. Dels virker det tvilsomt om hendelsen omtalt der skulle gi noe sterkt motiv for de langt mer dramatiske hendelsene som skjer under en krig mer enn 20 år senere. Dels halter tidskoloritten på disse sidene veldig. Jeg er skeptisk til hvorvidt unge studenter i Danmark ville diskutert den østerrikske økonomen Joseph Schumpeters teorier så tidlig som i 1921. Jeg er i hvert fall sikker på at de ikke ville snakket om personnummer nesten 50 år før det ble innført i Danmark.
Tilbake i 1944 går det, etter oppklaringen av det første drapet, jevnt og greit nok videre frem til en avslutning som i denne anmelderens øyne verken løfter eller senker kvaliteten på romanen. Overløperen forblir helt til side 500 godt leseverdig uten å nå opp til noen store krimlitterære høyder. Dette må bli en klar firer på terningen både hva angår karakterer og handling. Det er imidlertid et solid og godt resultat for to forfatterdebutanter med en felles roman og uten noe etablert forlag i ryggen. Begge forfatterne er åpenbart kunnskapsrike, reflekterte og skriveføre mennesker med litterære ambisjoner. Jeg blir ikke overrasket om de, i lys av de sikkert nyttige erfaringene fra denne første romanen, kan løfte kvaliteten ytterligere på andre forsøk.
