En meget verdifull og litt for tynn murstein

Eirik Veums grundige gjennomgang av den norske motstandsbevegelsens likvideringer i årene 1942–1945 er vel verdt både de 499 kronene den koster og timene det tar å lese bokens 655 sider. Den blir likevel et tankevekkende eksempel på en murstein som burde vært enda litt tykkere.

Hjemmefrontens likvideringsaksjoner under andre verdenskrig var et tabu-emne som man i norsk offentlighet snakket minst mulig om på 1950- og 1960-tallet. «Det er etter mitt skjønn ikke noe som helst behov for forskning i disse saker, og det er ganske klart at vi må forhindre at materiale som måtte finnes om dette i Norsk Hjemmefrontmuseum kommer ut på vidvanke, eller blir gjenstand for vitenskapelige fremstillinger som deretter spres» skrev tidligere Milorg-leder Jens Christian Hauge i 1967 (sitat gjengitt fra side 10 i Veums bok). Det brennbare temaet blusset sent og plutselig opp i norsk faglitteratur med journalisten Egil Ulateigs bok Med rett til å drepe i 1996. Ulateig utfordret de foregående tiårenes ofte ukritiske heroisering av hjemmefronten med en rekke oppsiktsvekkende påstander blant annet om tortur og andre brudd på folkeretten, og anslo at antallet likvideringer utført av hjemmefronten var over 250 – fire ganger høyere enn tidligere antatt. Boken ble trukket tilbake etter en bølge av indignerte reaksjoner, iblandet påpekninger av faktafeil og udokumenterte påstander. Anslagene for antallet likvideringer utført av hjemmefronten ble i stedet økt fra 55–65 til 82 etter historikeren Arnfinn Molands mer nøkterne og bedre bearbeidede bok Over grensen? i 1999. På nasjonalt nivå roet saken seg etter det, selv om det utover 2000-tallet har tilkommet viktig ny informasjon om enkeltaksjoner rundt om i landet.

Timingen er på samme tid både naturlig og krevende når den 47 år gamle journalisten og forfatteren Eirik Veum senhøsten 2022 fremlegger en oppdatert og kraftig utvidet gjennomgang av samtlige kjente likvideringsaksjoner. De aller siste stemmene fra gjenlevende aktører har nettopp stilnet når det nå er gått 77 år siden krigens avslutning. I bokens innledningskapitler får leserne to korte intervjumøter med superveteranene Erling Lorentzen og August Rathke. Illustrerende nok var Lorentzen død allerede før boken gikk i trykken, mens Rathke døde mens den kom ut av trykken. Man har ikke lenger mulighet til å få de direkte svarene fra aktørene på spørsmål som man kunne fått hvis boken var blitt skrevet noen tiår tidligere. Temaet har vært omgitt av æreskodekser og hemmelighold, og utallige aktører fra krigsårene har tatt viktige hemmeligheter med seg i graven.

Samtidig har det klare fordeler at vi fra 2022 kan se likvideringene på historisk avstand og i mer nøktern belysning. En ny og mer utførlig bok om temaet river opp langt færre gamle sår enn den ville gjort for bare ti år siden. Likevel bør man både som forfatter og leser huske at mange minner om de aktuelle hendelsene fortsatt kan være tyngende for gjenlevende barn av omtalte personer. «Datteren Arnhild ønsket aldri oppmerksomhet og snakket ikke med noen om det som hadde skjedd. Hun lever fortsatt og vil ikke at det gis noen opplysninger om henne» skriver forfatteren på side 304.  Det tjener forfatteren til ære at han knapt noen gang henfaller til utidig grafsing i de mange tragiske familiehistoriene som omtales. 

Grunnlaget er på mange måter godt. Temaet har fortsatt betydelig historisk interesse. Forfatteren Eirik Veum er en dreven journalist som har skrevet en rekke bøker om tilgrensende temaer knyttet til andre verdenskrig i Norge. Han har ikke funnet nye muntlige kilder av betydning, men har fått tilgang til tidligere hemmeligstemplet arkivmateriale fra Norsk Hjemmefrontmuseum. Forfatteren signaliserer fra start vilje til å utnytte de betydelige nye kildemulighetene som digitalisering av aviser fra krigsårene nå har åpnet.

Det reflekterte innledningskapittelet gir en ryddig og god presentasjon av historikken på fagfeltet og kunne godt vært skrevet av en faghistoriker. Forfatteren avslører allerede her at han vil ende opp med 84 likvideringer og en liste som ligger tett opp til Arnfinn Molands, men lover samtidig at mye ny informasjon vil komme frem. Etter å ha gitt leserne korte og greie møter med to overnevnte superveteranene, følger ytterligere et 20 siders innledningskapittel. Første del av dette er en ryddig og nyttig gjennomgang av definisjoner og forutsetninger for motstandsbevegelsens likvideringer. Andre del av dette kapittelet glir litt ut: Dels kommer det plutselig detaljerte opplysninger om en mislykket likvideringsaksjon, og dels blir det noe uklart om man nå allerede er i gang med oppsummeringen av bokens funn.

Det føles som veien frem til side 57, Årnes 26. mars 1942 og den første kjente likvideringsaksjonen kanskje er litt omstendelig. Den nesten 500 sider lange og forbilledlig kronologiske veien videre derfra, frem til Sør-Aurdal 1. mai 1945 og den siste kjente likvideringsaksjonen, føles til gjengjeld merkelig kort. Allmennleserne vil neppe legge mye merke til noen få gjenkommende språklige unøyaktigheter. De kan glede seg over at boken er skrevet på en lett tilgjengelig norsk med få fremmedord og fagbegreper. Veum bruker bevisst en veksling mellom preteritum og historisk presens i sin fortelling. Det er en god form, selv om det til tider halter litt med vekslinger midt i en setning. Fortellingen forblir tross sin lengde både interessant og engasjerende.

Man slås som leser tidlig av de store variasjonene mellom de ulike kapitlene og historiene i denne boken. Mens mange av likvideringene fremstår som godt planlagte og rasjonelle, finner man også noen som skjedde ganske spontant og hvor nytteverdien av likvideringen var høflig sagt usikker. Motstandsbevegelsen spurte ved en rekke anledninger angrepsmålet om navn før de skjøt, og ved minst én anledning endog om legitimasjon. Valget av mål for likvideringer fremstår i mange tilfeller høyst diskutabelt, men antallet utilsiktede ofre var oppsiktsvekkende lavt. Veum finner bare ett tilfelle hvor en utenforstående ble drept under en slik aksjon. Noen av likvideringene medførte likevel stor fare også for familien til personen man ønsket å likvidere.  Et av de lengste kapitlene i boken omtaler drapet på lensmannen Arthur Johan Wilhelm Horgens i Øvre Eiker 20. juni 1944. Horgen ble likvidert ved at håndgranater ble kastet inn gjennom soveromsvinduet hans om natten. Det var en lett forutsigbar konsekvens at hans kone også ble drept, og en betydelig fare for at parets to barn kunne blitt skadet eller drept. En slik fremgangsmåte bør ikke være hevet over debatt og kritikk, selv om de aller fleste ikke-pasifister aksepterer målrettet bruk av likvideringer som legitim del av den militære kampen mot okkupasjonen og nazistenes militærdiktatur. Det er prisverdig at Veum bringer frem også skyggesidene av historiene om den norske motstandskampen.

Faren for represalier og hevnaksjoner mot lokalbefolkningen måtte hele tiden tas i betraktning fra hjemmefrontens side. Likvideringen av Statspolitiets fryktede leder Karl A. Marthinsen i februar 1945 utløste for eksempel i løpet av to døgn 28 henrettelser som rammet både arresterte motstandsfolk og fire kjente samfunnsborgere som ikke var arrestert fra før. Store negative konsekvenser for motstandskampen og Norges sak kunne det også fått da to norske motstandsfolk likviderte en svensk statsborger inne i lokalene til den norske legasjonen i Stockholm.   

Historiene om de 84 likvideringene er rimelig nok av varierende lengde og interesse. I enkelte tilfeller foreligger det så lite informasjon at man verken vet hvem som ble drept eller hvem som begikk drapet. I andre tilfeller må dilemmaet snarere ha vært hvor mye informasjon om offerets familie og ulike lokale forhold som skulle med i hovedteksten. For egen del ville jeg foretrukket at forfatteren trakk noe ned på antallet navn på lite vesentlige birolleinnehavere, samt på detaljer om gravferder og hva den avdødes etterlate drev med senere i livet. Bruken av fotografier og avisutklipp fra krigsårene er derimot engasjerende og interessant tidskoloritt som godt kunne vært brukt litt mer. Bruken av sitater fra samtidige kilder er for det meste relevant, men tidvis litt lange. Jeg savner noen steder forfatterens kommentarer om betydningen av disse. I en utførlig omtale av en likvidasjon fra våren 1945 skriver områdesjefen i motstandsbevegelsen om mannen som ble likvidert: «Efter hvad jeg har fått opplyst fra annet hold er han 50% tater. Påliteligheten kan man da sette lik 0» (side 501). Det kan diskuteres hvor oppsiktsvekkende sitatet er ut fra samtidens holdninger i Norge. Når forfatteren tar det med, hadde det likevel vært interessant å høre hvilken betydning han tillegger det. 

Selvsagt kan noen konklusjoner og mange formuleringer diskuteres. Hovedinntrykket av Veums fremstilling forblir likevel hele tiden saklig, nøktern og godt balansert. Det er en prestasjon når vi snakker om et så stort arbeid om et så krevende tema. Mesteparten av veien holdes antallet skrivefeil og andre feilskjær på et nivå som ikke er forstyrrende. Det glipper litt oftere når vi har passert side 450 og er kommet over på året 1945. Her kommer det også noen skjemmende feil i den tidligere godt gjennomarbeidede kronologien. Om en av de siste likvideringene fortelles det at de to likene først ble funnet 26. november 1946, deretter at familiene ble informert om likfunnet i april 1946, og avslutningsvis så at den ene familien rykket inn en dødsannonse 3. oktober 1946 (side 544). Det fortsetter i samme interessante og litt unøyaktige vis i et kort tilleggskapittel om tre mulige likvideringer som forfatteren foreløpig har konkludert med å holde utenfor listen. I et av dem skifter en av hovedpersonene stadig navn frem og tilbake mellom Smetop og Setop.

Tross litt dårligere stilkarakterer på slutten forblir innholdet til det siste engasjerende. Her er rikelig med dramatiske hendelser og et variert persongalleri på begge sider. Boken gir nyttige glimt av hverdagslivet på by og land i Norge under andre verdenskrig, så vel som nyttig innsikt om arbeidsmåten til både den tyske okkupasjonsmakten og norsk politi. Det er et relevant spørsmål om det trengs en så tykk ny bok for å lande med antall og konklusjoner så nær opp til Arnfinn Molands bok, men for denne historikeren er svaret på det et klart ja. Veum har samlet inn mye nytt kildemateriale blant annet fra samtidige lokalaviser, skriver mer fortellende, og gir et langt mer utfyllende bilde enn Moland. Med den nære tilknytning Moland som mangeårig leder for Norsk Hjemmefrontmuseum har hatt til Gunnar Sønsteby og andre ledende motstandsmenn i Oslo-området, har det også vært etterlengtet å få materialet hans etterprøvd av en mer uavhengig forfatter. Det er et mer detaljert og åpent bilde som kommer frem i denne boken. At personene som utførte likvideringene navngis i tilfeller hvor de er kjent, og dessuten også i noen tilfeller hvor det er noe usikkerhet om hvem de var, ser ut til å ha utløst uventet lite debatt i 2022. Forfatteren hadde rett i sin konklusjon om at tiden var moden for det nå som de alle har gått over i historien.

Den nå 71 år gamle Moland kan gratuleres med at listen og hovedkonklusjonene hans her står seg oppsiktsvekkende godt. Veum kan gratuleres med at han likevel har fått frem mye nytt og på enkelte punkter har viktige korrigeringer til Moland.  Enhver fremtidig bok knyttet til temaet med motstandsbevegelsens likvideringer vil måtte forholde seg til Veums arbeid om temaet. Boken gir interessant ny kunnskap også for lesere med historikerkompetanse, og hoveddelen av den er svært nyttig også for de av oss som også skriver historiske krimromaner fra den aktuelle tidsperioden.   

Veum spiller med forbilledlig åpne kort også om sine kilder gjennom 1745 sluttnoter, som i mange tilfeller også inneholder tilleggsinformasjon ekspertleseren kan ha nytte av. Litt for mange av bøkene som det vises til der står ikke på litteraturlisten, og litt for mange av personene som er nevnt står ikke i navneregisteret. Det kunne mot slutten (eller i begynnelsen) av boken vært nyttig å ha en eller annen slags liste over likvideringsaksjonene, selv om navneregisteret delvis kan løse det problemet.

En mer alvorlig innvending mot bokens avslutningsdel, er at de oppsummerende drøftingene og konklusjonene som man venter på aldri riktig kommer. Etterordet er for kort, og etter noen innledende refleksjoner med sønnen til en motstandsmann går man raskt over på utvilsomt vel fortjente takker til gode medhjelpere. Mange flere lesere enn meg sitter nok, etter å ha lest en sjeldent tankevekkende bok om et åttitall likvidasjoner, igjen med spørsmål om helheten her. Som historiekyndig leser danner man seg underveis i lesningen raskt egne teorier for eksempel om den geografiske profilen på likvideringsaksjonene, om utvalget av mange menn og noen kvinner som ofre, om samarbeid og konkurranse mellom den kommunistiske motstandsbevegelsen og Milorg, og om utviklingen av aksjonene over tid. Dessverre får man aldri sjansen til å teste egne teorier mot forfatterens sluttkonklusjoner. «Hvor nødvendige var likvidasjonene? Og hvem var det som måtte ta kostnaden da motstandsbevegelsen ikke ønsket åpenhet om disse aksjonene?» står det på bokens bakside. Spørsmålene er svært relevante for temaet, og burde fått klarere svar inne i boken. Forfatteren griper heller ikke den spennende muligheten til komparative analyser om omfang og form på likvideringer i andre okkuperte land. Veum nevner kort at antallet likvideringer i Danmark var rundt 350, men går ikke videre med noen analyser om årsakene til denne store forskjellen.     

Mellom linjene leser man at både forfatteren og forlaget fikk en hektisk innspurt på dette faglitterære maratonløpet. Det er lett å forstå at forfatteren var ivrig etter endelig å komme seg i mål og at forlaget var ivrige etter å få ut boken før julesalget. Likevel ender det med en tankevekkende historie om en bok som kunne blitt vesentlig bedre med bare 1–2 uker mer til avsluttende bearbeiding. Litt strammere redigering underveis og 10–12 poengterte sider med oppsummering til slutt ville økt bokens verdi ytterligere, både for dagens allmenlesere og fremtidens historikere.

De kalte dem rottejegere. Likvidasjonene utført av motstandsbevegelsen i Norge under andre verdenskrig står igjen som et meget nyttig og interessant 655 siders standardverk om sitt tema, og bør være et selvsagt innslag i biblioteket til alle de mange med interesse for norsk krigshistorie. Tittelen på boken kunne med fordel vært kortet litt ned, men til gjengjeld treffer forsidebildet som et skudd. Ambisjoner og arbeidsmengde tatt i betraktning fortjener boken alt i alt en sterk femmer på min terning.