Etter at forfatterne av denne bloggen har hatt en romslig skrivepermisjon, satser vi denne uken på en rask gjenoppliving. Rivertonprisen for 2024 deles ut torsdag 10. april klokken 12 – og innen den tid skal vi her få lagt ut Hans Olavs dybdeanmeldelser av alle de fem nominerte romanene!
Det overrasket knapt noen at Jørn Lier Horsts nyeste roman Tørt land ble Norges mest solgte krimroman i 2024, tross hard konkurranse fra blant andre Jo Nesbø. Det overrasket likevel mange da Tørt land på krimfestivalen i Oslo 20. mars 2025 kom opp som en av de fem nominerte til Rivertonprisen for fjorårets beste norske krimroman. Anmelderne var overveiende positive da romanen kom, men få pekte den senere ut som noe høydepunkt fra krimåret 2024. Wisting-serien er veldig etablert og oppfattes som litt for forutsigbar til å utløse nyhetsoppslag – med mindre det da kommer nye oppslag om hvor mange millioner forfatteren nå har tjent. Det har de siste ti årene vært en trend at Horsts romaner har blitt obligatorisk pensum for stadig flere lesere rundt om i Norge, selv om hans stjerne hos anmelderne en stund var svakt fallende.
Tålmodig klatring – og så rakettoppstigning
Det var fra start slett ikke åpenbart at det skulle ende med sjusifrede salgstall for denne serien. Mens en 37 år gammel og allerede berømt Jo Nesbø slo gjennom med et brak ved debuten i 1997, varslet 34 år gamle Jørn Lier Horsts debut med Nøkkelvitnet sju år senere ikke om noen supersuksess. At samtlige 18 romaner i William Wisting-serien nå står oppført med svært høye salgstall, tildekker at de første fem fikk en relativt ordinær utbredelse da de kom. Kritikerne oppfattet dem som solid og realistisk politikrim skrevet av en som kjente etterforskerfaget fra innsiden, men Horst var litt uferdig litterært og ganske enkel språklig. Det begeistret i relativt liten grad anmeldere, jurymedlemmer eller andre lesere. Til dels virket det som regler og rammer fra årene som politietterforsker fikk krimforfatteren til å binde seg opp litt. Den middelaldrende og lavmælte William Wisting fikk mye ros for sin realisme, men fremsto ordinær og nærmest litt kjedelig i krimlitterær konkurranse med mer utradisjonelle og spektakulære hovedpersoner fra andre serier.
Horst selv jobbet etter seks romaner fortsatt full tid i politiet. Inntektene fra forfatterskapet var så langt ikke tilstrekkelige til å satse på heltid – selv om royaltiesinntektene i 2010 var til å leve av for flere krimforfattere enn i dag. Forfatteren hadde med karakteristisk realisme lagt til grunn at det var en lang vei opp til toppen, og fastholdt standhaftig troen på Wisting-prosjektet. Jørn Lier Horst har to egenskaper som er uvurderlig viktig for en romanforfatter. For det første er han en tålmodig arbeidshest, og for det andre har han selvinnsikt nok til å forstå hva som kan og må forbedres. Gradvis frigjorde han seg i bøkene mer fra bakgrunnen som politietterforsker. Samtidig kom en betydelig fremgang på språk, fortelleregenskaper, karakterbygging og plott. Det løsnet etter mange år med hardt skrivearbeid, og mange kjøreturer rundt til lokale bokarrangementer, ganske plutselig ved inngangen til et spennende nytt tiår. Den sjette Wisting-romanen Bunnfall kom i 2010, og var Horsts klart beste og mest originale så langt. Året etter kom et større gjennombrudd både hos leserne og anmelderne med Vinterstengt, som vant bokhandlerprisen og ble nominert til Rivertonprisen. Horst og Wisting lot seg inspirere og akselererte videre: Etter bokåret 2012 var det plutselig ikke uventet at de med romanen Jakthundene vant både Rivertonprisen og Glassnøkkelprisen for beste nordiske krimroman. Salget i Norge skjøt opp med rakettfart og Wisting nådde gjennom oversettelser også mange flere lesere utenfor Norge.
Etter den store fremgangen i 2011–2012 klarte Horst og Wisting i de neste romanene å holde seg oppe på et høyt nivå. Overgangen til et liv som heltidsforfatter fra og med 2014 førte imidlertid ikke til noe ytterligere kvalitativt løft. Katharina-koden, som kom i 2017, var med svært få aktører og et nytt og spennende forsøk på en mer psykologisk Wisting-roman. Med den vant forfatteren for andre gang britiske Petrona Award (for beste nordiske krimroman oversatt til engelsk) – hans foreløpig siste store pris.
To ulike norske krimkonger: Horst vs Nesbø
Jørn Lier Horsts brudd med Gyldendal forlag i 2018 fremsto smådramatisk i mediene, men gjorde ikke store utslag på innholdet i bøkene hans. De fire neste Wisting-romanene holdt seg på sporet med solid og realistisk politikrim, uten å være veldig originale eller nyskapende. Det var en forståelig utvikling dels fordi Horst hadde brukt opp mange gode ideer på tidligere bøker, og dels fordi han hadde fått mye annet å bruke tiden på. I 2018 startet han sammen med sin venn Thomas Enger opp en fremgangsrik ny spenningsromanserie, og det formelig strømmet på med barne- og ungdomskrimbøker. Godt hjulpet av en populær TV-serie basert på Wisting-romanene, nådde romanserien også stadig flere lesere i Norge. I 2025 har serien passert tre millioner solgte bøker innenlands. Ute på de store internasjonale havene har Horst kommet noe i skyggen av Jo Nesbø, men likevel gjort større suksess enn mange har fått med seg. Wisting-serien gjør det godt i folkerike sentraleuropeiske land som Frankrike, Tyskland og Polen, og har totalt passert passert sju millioner solgte bøker utenfor Norge.
På slutten av 2010-tallet utfordret Jørn Lier Horst posisjonen til Jo Nesbø som Norges mest leste krimforfatter innenlands. De to skriver begge politikrim med handling fra sin samtid. William Wisting og Harry Hole er likevel to svært ulike hovedpersoner. Forskjellen på de to forfatterne var stor fra start og er blitt større med årene. Horsts romaner inneholder aldri sex og har sparsomme doser av vold, mens Nesbøs romaner vanligvis spar opp rikelige doser av begge deler. Nesbø skriver mer dramatisk og er en mer spenstig og kreativ forteller, på sitt beste også med dypere karakterskildringer. Han har gjort større internasjonal suksess enn Horst, og i mye større grad også lagt handlingen til ulike andre land. Nesbøs serie om Harry Hole, og i det hele tatt hans krimforfatterskap, har gjennomgått en stor endring med at romanene er blitt stadig mer spektakulære og urealistiske. Horst har derimot beholdt føttene trygt plantet på jorden og tviholdt på kravet om realisme. Det aller meste av handlingen fra Wisting-romanene utspiller seg i Norge, selv om man på 2020-tallet har sett en forsiktig internasjonalisering. Lesere som er kjent med norske samfunnsforhold ergrer seg nesten aldri over at dette jo aldri kunne ha skjedd i virkeligheten.
At Horst med Wisting-serien når ut til et så stort og bredt publikum, skyldes i det hele tatt at han ikke gjør ting for komplisert. Horsts romaner kan lære leserne mye om hvordan politiet arbeider, men går aldri i fellen med å bruke et internt fagspråk med begreper som gjør det utilgjengelig for større lesergrupper. Enkelte av romanene har en handling som veksler mellom nåtid og fortid, men strukturen er uansett klar og enkel å følge for leserne. Språket er ryddig, enkelt og konkret, med svært få innslag av filosofi og aforismer. Jørn Lier Horst har selv uttalt at han som krimforfatter er en håndverker mer enn kunstner. Det er en litt ironisk spissformulering, som likevel fanger inn mye av årsaken til at han har nådd ut til et så stort publikum. Man skal være ganske rotete selv for å oppfatte det som vanskelig å henge med på handlingen i en Wisting-roman.
Forræderen og Tørt land: En forlenget opptur
I 2022 var Jo Nesbøs roman Blodmåne årets mest solgte norske roman, mens Jørn Lier Horsts Forræderen var nummer to. Forræderen oppfatter jeg sett i speilet fra 2025 som starten på en ny liten opptur kvalitativt: Horst lot her Wisting teste ut en spennende ny situasjon, hvor han plutselig ble politietterforskeren som visste for mye – og dermed måtte vokte seg vel for hva han avslørte overfor arbeidskollegene. Samtidig ble den geografiske rammen noe utvidet gjennom et norsk-svensk politisamarbeid.
Mens Wistings forhold til kollegene er blitt normalisert til 2024-romanen Tørt land, videreføres sporet med det norsk-svenske politisamarbeidet i en ny form. Jeg synes det bidrar til en forlenget opptur for Horsts krimplott. Samarbeidet med svenskene skaper også litt ny spenning i Wistings ellers ganske rolige privatliv. Tørt land har i tillegg en tidsriktig tematikk knyttet til miljøendringer, men uten å gå i fellen med at det får overskygge krimmysteriet.
William Wistings journalistdatter Line har fått en tidvis kompliserende aktiv posisjon i noen tidligere bøker. Det er en helt grei variasjon at hun er på utenlandsreise denne gangen. Lines tvillingbror forblir derimot et uutnyttet potensial: William Wistings sønn er fortsatt påfallende usynlig i livet hans. Seriens norske etterforskerlag er, utenom Wisting selv, troverdig uten å være veldig spennende eller engasjerende. Den kvinnelige svenske etterforskeren Ingrid Sandell kommer her som et lett forfriskende nytt innslag.
Handlingen i romanen Tørt land starter med at Farrisvannet i Vestfold en varm sommer må tappes ned. Flere hemmeligheter som har ligget skjult på bunnen kommer dermed opp. Først og mest oppsiktsvekkende finner man der en ung mann som har vært savnet i åtte år. Den omkomne var under etterforskning for voldtekt da han forsvant sporløst. Han blir nå funnet død med hånden teipet fast til motorsykkelen sin. Det ser ved første øyekast ut som et åpenbart selvmord, men funnstedet kommer uventet og Wisting er ikke overbevist. «Så det finnes ubesvarte spørsmål», innrømmer etterforskerkollegaen Maren Dokken. «Det gjør det alltid», er Wistings karakteristiske svar (side 56).
Overgrepssaken fra åtte år tilbake virvles opp igjen etter likfunnet. Ikke uventet har familiene til offeret og familien til den antatte gjerningsmannen ulike teorier om den. Omstendighetene rundt flere branner på samme tid er uavklarte – og dessuten ligger det nå et mystisk pengeskap ved siden av ungdommen på motorsykkelen. Samtidig finner en pensjonist med metalldetektor i en annen del av innsjøen et bokstavsmykke. Det kan knyttes til en ung jente som fire år tidligere forsvant sporløst fra en campingplass.
Hva skjedde med gutten på motorsykkelen? Og hvordan havnet bokstavsmykket til den forsvunne svenske jenta på bunnen av Farrisvannet i Norge? Det etableres raskt to interessante mysterier, som også kan ha eller ikke ha en sammenheng med hverandre. Romanfortellingen svinger senere frem og tilbake mellom Wisting og den noe mystiske metalldetektor-pensjonisten og hytteturisten Evert Harting. Inkludert spredte avstikkere til en gruppe av unge miljøaktivister, blir det en litt mer ambisiøs og komplisert struktur enn man er vant til i Wisting-seriens romanunivers. Det oppleves likevel fortsatt aldri vanskelig å holde oversikten over aktørene. Skildringen av Harting og hans lille familie blir til tider noe langsom og triviell. Den er imidlertid en godt skrevet skildring av en hytteturistfamilie, og de viser seg (ikke uventet) å ha uventet stor relevans for Wistings arbeid.
Også når man leser en ny krimroman i Wisting-serien, imøteser man selvsagt med spenning den avsluttende oppklaringen. Horst er forbilledlig klar og ærlig overfor leseren, også med at han aldri lar noen del av krimmysteriene sine stå uavklarte igjen etter siste side. Mot flere ellers velkomponerte Wisting-romaner har det vært en innvending at løsningen man ble servert nok var troverdig, men at den ikke var veldig kreativ – og/eller at det var andre løsninger som kunne passet omtrent like godt med hva leseren tidligere hadde fått vite. Avslutningen til Tørt land står etter 329 sider igjen som en noe blandet opplevelse. Første del av løsningen føles ganske ventet, men andre del er mer overraskende. Litt flere ledetråder underveis kunne gjort den enda bedre, men jeg synes Horst lykkes godt med å underbygge at dette var den løsningen som passer best for denne romanen.
En sterk Riverton-kandidat
Summa summarum holder jeg nok fortsatt Vinterstengt og Jakthundene som de to beste fra Wisting-serien, men Tørt land slår seg inn på topp fem der. Det holder til en god femmer på denne anmelderens terning.
Mer eller mindre realistisk politikrim med handling fra vår samtid har på 2000-tallet vært den dominerende og mest populære delen av norsk krimlitteratur. Andre forfattere har fått priser for enkeltromaner som har vært på høyde med Horsts beste, men ingen har over så lang tid klart å holde seg oppe på et så stabilt høyt nivå med realistisk og proff politikrim. Vi er rundt ti norske krimforfattere som har rundet et fullt dusin med krimromaner i samme serie. Alle sammen har nok mange ganger følt på utfordringen med å la leseren kjenne igjen seriens karakterer og stemning, men samtidig skape nye plott som skiller hver nye bok ut fra de tidligere. Prestasjonen ved å holde oppe nivået på en krimromanserie over lang tid undervurderes tilsynelatende av enkelte anmeldere, både hva angår Horst og noen andre kjente forfattere. Både Adresseavisen og VG nøyde seg med terningkast fire for Tørt land, som i tillegg til en sekser i Tvedestrandsposten dog fikk med seg en femmer hos Nettavisen og en svært positiv omtale uten terningkast i Dagsavisen.
Horst fikk i 2024 mer oppmerksomhet og flere gode anmeldelser for romanen Skriket, som han skrev i samarbeid med den yngre Østfold-forfatteren Jan-Erik Fjell. Det ble naturlig nok da spekulert i om de to ville bli nominert sammen. Wisting-serien har imidlertid hele tiden vært Horsts krimlitterære hjertebarn og største suksess. Det føles naturlig at denne nominasjonen nå gikk dit. Selv om William Wisting er noen år eldre enn Jørn Lier Horst, og selv om man vanskelig kan se for seg Wisting synge på en scene foran TV-kameraer i Maskorama, er det åpenbart også mange likheter mellom forfatteren og hovedpersonen i denne serien. Begge er nøkterne og kloke kriminaletterforskere, samt omgjengelige medmennesker. Begge er på fritiden også familiefolk og tobarnsfedre med en svært stødig psyke og lite dramatikk i sine privatliv. Horst og Wisting bor og arbeider naturlig nok også i samme del av Vestfold.
I en tankevekkende samtale midt i Tørt land får William Wisting reflektere og oppsummere litt over meningen med å arbeide i politiet: «Han visste at han hadde gjort en forskjell i enkelte menneskers liv. Han hadde hjulpet ofre og familiemedlemmer, gitt dem noen svar og kanskje en form for avslutning. Han hadde skapt rettferdighet for noen, men det var som om det aldri var nok. Han kunne ikke redde alle, og han kunne ikke endre verden alene. Likevel var han glad for at det var han som hadde vært der når det gjaldt» (side 148). Det er lett å høre for seg at Jørn Lier Horst kunne ha resonnert på samme måte da han avsluttet sin karriere i politiet for vel ti år siden.
Med sine 18 romaner fra tidsrommet 2004–2025 er Wisting-serien nå blitt norgeshistoriens tredje lengste krimromanserie – bak Jan Mehlums 22 romaner om advokaten Svend Foyn og Gunnar Staalesens 20 romaner om privatdetektiven Varg Veum. Foyn fylte nylig 80 og Staalesen blir 78 senere i år, mens Horst fortsatt bare er 55. Han har gode utsikter til å ende opp med historiens lengste norske krimromanserie hvis han ønsker det. William Wisting nærmer seg dog raskt politiets pensjonsalder, og Horst har på scenen åpent fortalt at tanken om en målgang for Wisting-serien har begynt å melde seg. Det ligger i kortene at det 12 år etter den første snart kan være på tide med en Riverton-pris nummer to. Horst var sammen med Thomas Enger tilbake på listen over de nominerte i fjor. Jeg blir ikke så veldig overrasket hvis han skulle gå helt til topps i år – selv om jeg holder en av de andre nominerte som en større favoritt.
