Jo Nesbøs tidligere trygge posisjon som den mest populære krimforfatteren i Norge er de siste årene blitt utfordret av ti år yngre Jørn Lier Horst (samt av det 26 år yngre svenske stjerneskuddet Pascal Engman, dersom man regner med oversatte forfattere). I et internasjonalt perspektiv er det ingen tvil om at Nesbø er 2000-tallets mest fremgangsrike norske krimforfatter, med oversettelser til over 50 språk og et samlet salg på langt over 50 millioner bøker. Harry Hole-romanene hans har fått en endeløst lang rekke sterke anmeldelser og er to ganger blitt belønnet med Rivertonprisen for årets beste norske krimroman.
Kongen av Os. Kongeriket 2 var nest mest solgte norske roman i 2024, bare slått at Jørn Lier Horsts Tørt land. Likevel var det en overraskelse for mange at Nesbøs bok kom med på listen over de fem nominerte til Rivertonprisen. Hvordan kunne det være en overraskelse? Hvor man skal plassere denne romanen i suksesshistorien om Jo Nesbøs snart 30 år lange krimforfatterskap?
En stadig mer USA-inspirert norsk krimforfatterstjerne
Jo Nesbø, tidligere mest kjent som musiker og sanger, var 37 år da han med et brak slo gjennom som krimforfatter i 1997. Flaggermusmannen, den første romanen med politietterforskeren Harry Hole, ble en bestselger og vant Rivertonprisen for årets beste norske krimroman – så vel som Glassnøkkelprisen for årets beste nordiske krimroman. De til nå 13 romanene i Hole-serien har vært ryggraden i Nesbøs forfatterskap. At serien er vel verdt to Rivertonpriser vil få være uenige i, selv om det var delte meninger om at han fikk den andre for romanen Kniv i 2019. Senere har Nesbø, med noe varierende fremgang, også forsøkt med seg med andre krimprosjekter.
Den tidvis svært drikkeglade og generelt rufsete politietterforskeren Harry Hole er bosatt i Oslo, men har hele tiden vært svært internasjonal. Mesteparten av handlingen i første roman fant typisk nok sted i Australia, og mesteparten av den andre i Thailand. Utenlandsreisene har i den serien for det meste gått til større byer. Kongen av Os-prosjektet skiller seg ut i Nesbøs forfatterskap ved at hele handlingen utspiller seg på landsbygda i Norge. Det oppdiktede stedet Os ligger på et litt uspesifisert sted nær Notodden, og tross overkommelig kjøreavstand til Oslo er omgivelsene og miljøet utpreget landlig.
USA-inspirasjonen har vært et tema gjennom hele Nesbøs forfatterskap, men blir tilsynelatende bare sterkere med årene. Den foreløpig siste Harry Hole-romanen, Blodmåne fra 2022, startet i Los Angeles. Hans blodferske 2025-roman Minnesota er i sin helhet lagt til USA. USA-inspirasjonen ligger like under overflaten også i fjorårets roman, selv om handlingen der altså utspiller seg på den norske landsbygda. Det føles ofte som om man snarere leser en berettelse fra en av de vestligere delstatene i USA. Tross mobiltelefoner og annen nymotens teknologi, minner skurkene her mer om cowboyer enn om lokale pengepamper fra vår tids Norge. Lensmannen, og ikke minst lensmannsassistenten, minner definitivt mer om sheriffer fra western-filmer enn om lensmenn jeg har møtt fra mindre norske kommuner.
Det er prisverdig tydelig skiltet at Kongeriket 2 er en oppfølger til Kongeriket, som kom i 2020. Når handlingen i to romaner utgitt med fire års mellomrom henger så tett sammen, er det et åpenbart dilemma hvor mye tilbakeblikk man fra starten på andre roman skal gi leserne. Nesbø og hans forlag Aschehoug har en tydelig og klar strategi der: Leserne får i løpet av de første 50 sidene effektivt gjenfortalt alt man behøver å vite om forutsetningene fra første roman. Positivt vinklet går det altså finfint å lese Kongeriket 2 selv om man ikke har lest Kongeriket. Negativt vinklet blir det mye mindre spennende å lese eneren etter å ha lest toeren, så hvis man har tenkt å lese begge er det her definitivt best å starte med Kongeriket.
To skruppelløse brødre – og en kjempestor berg- og dalbane
Kongeriket 2 fokuserer fra start på den 43 år gamle bensinstasjonseieren og gründeren Roy Opgard. Han er den eldste av to hardkokte brødre med mye penger og enda mer makt i lokalsamfunnet sitt. Lillebroren Carl er styreleder i hjørnesteinsbedriften Os Spa AS, som for øvrig nylig har brent ned og blitt gjenoppbygget under lyssky omstendigheter. Roy Opgard fungerer som jeg-person. Han benytter straks muligheten til å fortelle at han og broren allerede har mye å skjule: «Carl og jeg har drept til sammen sju personer. Pluss ei bikkje» (side 30). Blant de sju tidligere drapsofrene er brødrenes foreldre – samt faren til den nåværende lensmannen. Roy er fra start ikke nevneverdig tynget at verken minnene eller risikoene som fortidens ugjerninger medfører. I første kapittel bruker han både trusler og korrupsjon for å få endret på konklusjonene i en rapport som ellers ville ført til en riksveiomlegging og plassert Os helt i bakevja. Når rapportens konklusjoner endres i ønsket retning, er det bokstavelig talt ryddet vei for Roy Opgards kongstanke om at Os skal få en storslått fornøyelsespark med verdens største berg- og dalbane laget av tre.
Berg- og dalbanen er plassert på forsiden av boken, noe som bidro til at jeg de første 100 sidene leste den nærmest som pastisj. Flere lett karikerte beskrivelser av folket og miljøet på det oppdiktede småstedet passet inn med det og trakk opp. «Fra jeg var liten, hadde vekkelsesbølger med ujevne mellomrom skylt over bygda, og da var det for en stakket stund åndelig begeistring, kollekt og nye strøk med maling på bedehuset. Før det ga seg, djevelen igjen fikk overtaket og huset nok en gang ble liggende tomt, mørkt og med ekkoet av tungetale og løfterike vitnesbyrd i veggene», forteller jeg-personen til munter ettertanke på side 18. En annen lokal hjørnesteinsbedrift er Smitt Frisør & Solarium, hvor kundene strømmer til fordi ferskt bygdesladder inngår i prisen (side 45). Det blir aldri oppklart om det er bevisst at lensmannen Kurt Olsen er oppkalt etter en svensk komiker som for 30–35 år siden var godt kjent også fra norsk TV, men beskrivelsen av lensmannen er i hvert fall karikert (og morsom) nok: «Han var fortsatt den samme slanke, hulkinna mannen med trailerbart under den Boris Johnson-aktige moppen av blondt hår som han hadde arva etter faren sin. Alltid den samme solbrune gløden som han skaffa seg med klippekort på Gretes solarium og supplerte med vinterferien på Gran Canaria» (side 51).
Kongeriket 2 er godt skrevet og hele tiden underholdende, men det er samtidig en spenningsroman med et uklart definert selvbilde. Rundt side 150 begynte jeg å lure på om dette faktisk var ganske alvorlig ment. Rundt side 300 hadde jeg dannet meg et inntrykk av at det var slik og hadde derfor nesten sluttet å le. I siste fjerdedel svingte så romanen litt ut og over mot en tidvis morsom parodi igjen. Handlingen glir tidvis helt ut hva angår realisme. Flere av aktørene gjør også valg som ut fra den tidligere handlingen fortoner seg ytterst merkelige. Roy Opgard er under drapsetterforskning og blir arrestert da han bestiller en flybillett til Polen, selv om han ikke forsøker å reise ut av landet. Like etterpå reiser han likevel uten bekymringer i stedet til Frankrike. Lensmannen fremstår lenge som en ganske konsekvent antagonist, men sporer i liket med Roy selv av i andre del. Å lese denne romanen føles litt som å zappe frem og tilbake mellom en western-film og Flåklypa Grand Prix.
Antallet drap og andre mer eller mindre alvorlige forbrytelser øker selvsagt i løpet av boken, men uten å nå opp til omfanget fra den første og vesentlig lengre romanen. Sekvenser med sex og vold forekommer, men er på et nivå godt under de mest dramatiske og Harry Hole-romanene. Det kan være både fordeler og ulemper med det. Karakterskildringene er imidlertid også mindre ambisiøse her. Hovedkarakteren Roy vokser og blir mer sammensatt utover i romanen. Det er interessante elementer i hans sterkt ambivalente forhold til den yngre og mer intellektuelle broren Carl. Brødrene er fanget i et skjebnefellesskap, samtidig som det er en vedvarende rivalisering mellom dem. Men det er litt for få hovedkarakterer i denne romanen, og de som er ligner litt for mye på hverandre. Mer enn noen gang før er Nesbøs romanunivers preget av skruppelløse menn som rivaliserer med hverandre – om penger, damer, makt og til dels også ære.
Roys romanse med Natalie Moe, som i enda større grad enn ham bærer med seg en krevende oppveksthistorie, har et potensiale som imidlertid aldri helt blir realisert. Natalie blir mest en birolle i kampen mellom ganske usympatiske menn. «Hun hadde på seg et par trange utvaska olabukser, og hoftene vugga og gikk som en av de der amerikanske oljepumpene. Den breie, nesten grådige munnen med de myke leppene som jeg hadde kyssa og ikke kunne vente på å kysse igjen», tenker Roy illustrerende når han ser henne komme over gaten (side 325–326). Hole-serien har også sterkere skildringer av mann-kvinne-forhold enn dette. Romanen domineres av at brødrene Opgard befinner seg i en farefull situasjon fra start og tro mot sin natur kjører på gjennom hele romanen. Hvordan det etter side 443 har endt for dem, Natalie, lensmannen, veiprosjektet OG berg-og-dalbanen, skal selvsagt ikke avsløres her.
En råsterk forfatter og en ikke like sterk roman
«Når turen først har starta, er det for seint å hoppe av», står det øverst på baksiden til denne romanen. Det er en ganske treffende oppsummering. Kongeriket 2 er en røverhistorie som både starter og slutter urealistisk. Den er samtidig hele tiden en velskrevet og underholdende norsk bygdemafiakrim, som man både kan le og få litt ettertanke av. Den nå 65 år gamle Jo Nesbø er fortsatt en altfor dynamisk og god forteller til å skrive en dårlig spenningsroman. Det er imidlertid beinhard konkurranse om topp fem på listen over Jo Nesbøs beste romaner, og dette mer lettbente prosjektet når aldri opp dit.
Den første av Kongeriket-romanene fikk i 2020 flere gode anmeldelser, men ble ikke nominert til Rivertonprisen. Det skal trolig ses i sammenheng med at Nesbø da hadde vunnet året før. Kongeriket 2 fikk i 2024 færre og mer kritiske anmeldelser. Dagbladet og Nettavisens anmeldere skilte seg klart ut ved å gi den en sterk femmer, men begge hadde da også gitt den foregående romanen i serien euforiske seksere. Adresseavisen falt ned fra terningkast fem på den første av Kongeriket-romanene til en treer på toeren. VG nøyde seg også med terningkast tre og Aftenposten trykket en nesten nedlatende anmeldelse uten terningkast.
Denne anmelderen lander visst midt mellom et sted, ved å gi Kongeriket 2 en middels sterk firer. Hvis Jo Nesbø skal få en tredje Rivertonpris bør han få den for en roman som er nærmere hans fortsatt formidable makspotensial. Og hvis Riverton-juryen i år ønsket å nominere en levende legende som alt hadde vunnet prisen to ganger, synes jeg at Karin Fossums I begynnelsen var mørket er en kvalitativt sterkere kandidat. Kongeriket 2 fremstår som den mest diskutable blant årets fem nominerte, og som den minst sannsynlige vinneren blant dem. Det er den klart lengste romanen blant årets nominerte, men ender likevel opp som den litterære lettvekteren blant dem.
Men for all del: Jo Nesbø forblir en av norgeshistoriens aller beste krimforfattere, og uten å være i toppslag nådde han også denne gangen ut til et imponerende stort publikum i hele landet. Det er fortsatt Nesbøs mesterverk at han skriver maskulint nok til å nå mange menn som leser svært få andre bøker, men uten å skremme vekk kvinner og menn som leser mange bøker og stiller høyere litterære krav.
