Alle de fem nominerte til Rivertonprisen skriver denne gangen med handling fra vår egen tids Norge. To kvinner og tre menn får sies å være en forsiktig oppløftende fordeling, gitt at et klart flertall av de etablerte norske krimforfatterne fortsatt er menn. (Blant ti norske forfattere med tolv eller flere krimromaner fra samme serie på nasjonale forlag, finner man ganske typisk åtte menn og to kvinner.) Årets fem nominerte er en spennende blanding hva angår erfaring: To har vært krimforfattere i over 20 år, to har vært på banen i under to år – mens den femte, som vi skal komme tilbake til i en senere anmeldelse, inntar en mellomposisjon. Aldersmessig er de nominerte en relativt homogen og ganske livserfaren gruppe, hvor den yngste er 51 og de to eldste 65.
En erfaren og nærliggende krimromandebutant
«Ungdommen» på 51 år er altså da den utflyttede trønderen Anne Elvedal, nå bosatt i Asker. Hun presterte å bli nominert for sin krimromandebut, og har som en naturlig følge av det også kortest ansiennitet. Et tips om at Elvedal kunne bli krimforfatter ville nok likevel ikke fortont seg urealistisk på hennes 50-årsdag høsten 2023: Hun har i en årrekke jobbet som manusforfatter innenfor TV- og filmbransjen, og har de siste årene også gjort suksess med flere grøsserbøker for barn og ungdom. Nominasjonen til Rivertonprisen kom i mars 2025 heller ikke som noen stor overraskelse. Du kan kalle meg Jan var ikke nær toppen av fjorårets bestselgerlister for krim, men de relativt få som anmeldte romanen høsten 2024 var alt overveiende positive. NRK, Adresseavisen og Krimlitteratur bidro med terningkast fem og mange lovord, og Randaberg24 høynet med en sekser.
Med sine 285 sider er Du kan kalle meg Jan den korteste av de fem nominerte romanene. Den var for meg også den mest intense leseropplevelsen. Vi snakker om en lett nevrotisk psykologisk thriller, innledet med et tankevekkende sitat av Carl Jung. Romanen har også innslag av sosialrealisme i sin skildring av behandlingstilbudet til psykisk syke mennesker i Norge. Forfatteren er, med sykepleierutdannelse og mange års yrkesfaring fra psykiatri, tydelig på hjemmebane arbeidsmiljømessig. Med sitt nære forhold til Trondheim er hun også geografisk trygt på hjemmebane.
En tidvis besettende psykologisk thriller
«Tomme kaffekopper blir satt på bordet. Alle rusler skravlende ut av rommet, mens jeg blir sittende og skrolle meg gjennom alle nettavisene på mobilen. Det står fortsatt ikke noe om ei forsvunnet tenåringsjente, hverken i lokalavisene eller i riksavisene. Utenfor vinduene har en fugleflokk samlet seg til ei pil på den skygrå himmelen. For de aller fleste vil dette bli en helt vanlig hverdag som vil smelte sammen med andre hverdager. Hvem bryr om at ei jente har forsvunnet? En dag vil alle uansett slutte å lete etter henne», er en av denne romanens mange tankevekkende innblikk i institusjonslivet – og i hovedpersonens psyke (side 29).
Jeg-personen Ida Hansen brenner for jobben sin som psykiatrisk sykepleier, men bærer samtidig med seg krevende minner fra egen oppvekst. Det fremkommer ganske tidlig at Ida ble bortført av en ukjent mann som femåring, og først kom tilbake som sjuåring. Kidnapperen ba henne om å kalle ham for Jan, men hvem mannen var og hvor det ble av ham er aldri blitt oppklart. Ida husker bare fragmenter fra fangenskapet og har ikke noe klart minnebilde av kidnapperen. Hun har et krevende og noe gåtefullt forhold til sin helsemessig svekkede mor, og sliter selv med usikkerhet både overfor egen kropp og menn. Ida har ved romanens oppstart et romantisk forhold til en gift kollega som hun er forelsket i, men det forhindrer henne ikke fra å lete etter nye seksualpartnere på toalettene til utesteder. Forholdet til kvinnelige kolleger fremstår i beste fall ambivalent og forholdet til arbeidsinstruksene er ganske pragmatisk.
Idas krevende minner knyttet til bortføringen blir forståelig nok brakt opp igjen da en av de kvinnelige pasientene hennes brått forsvinner. De blusser opp med full kraft da hun hjemme hos den forsvunne Fanny finner en særpreget rosa kanin som hun husker fra oppholdet hos sin egen kidnapper.
«Kaninen flyr ikke etter. Den stirrer på meg. Som om den har ventet på dette øyeblikket. Som om den har ligget alene i skuffen og forventet at jeg skulle komme hit og finne den. Dette kan ikke være den samme kaninen. Jeg gjentar det inni meg, som et dårlig refreng: Dette kan ikke være den samme kaninen. Jeg holder den en armlengde unna, som om jeg er redd den vil angripe meg om jeg slipper den for nærme» (side 57).
Står samme person bak begge bortføringene? Hvem kan det i så fall være? Ida bli nærmest besatt av å få oppklart bortførelsen av Fanny, som nå også synes å være knyttet til hennes egne traumatiske opplevelser fra barneårene.
Idas egen oppførsel kan utover i romanen fremstå irrasjonell både for arbeidskollegene hennes og for bokens lesere. Trykket øker når ytterligere to kvinnelige pasienter ikke er å få tak i. Ida går over en skummel terskel og forsøker seg på hypnose i håp om å kunne huske mer av sine fortrengte opplevelser fra fangenskapet. Man stusset i mellomtiden over enkelte rare detaljer knyttet til politiets etterforskning og følgene den får på institusjonen. Det virker for eksempel lite sannsynlig når en representant for politiet orienterer om at obduksjonen etter et dødsfall knyttet til en potensielt svært alvorlig kriminalsak kan ta flere måneder (side 232).
Du kan kalle meg Jan har den mest særpregede tittelen blant årets Rivertonkandidater, og er tross sitt begrensede sidetall et imponerende ambisiøst prosjekt. Språket er småradikalt og effektivt bokmål som passer godt til stemningen i teksten. Jeg-personen er engasjerende og flere andre aktører gåtefulle. Dette er en mørk og tidvis besettende psykologisk thriller, som samtidig oppfyller alle krav til å være et krimmysterium.
At Anne Elvedal er en dyktig forteller som har svært gode kvalifikasjoner for å skrive en psykologisk thriller, har man etter 200 sider for lengst fastslått. Det gjenstår et stort spørsmål om hvor godt hun på sitt første forsøk kan lykkes med løsningen og medfølgende oppnøsting av de mange ulike trådene som er lagt ut underveis. Tatt i betraktning hennes rulleblad som grøsserforfatter av ungdomsromaner, blir man som krimanmelder spent på om løsningen her holder seg innenfor vitenskapen.
Det er ikke så lett å skrive en vurdering av denne romanen uten å kunne avsløre løsningen. Frykten for at dette skal gli ut og over i det overnaturlige viser seg heldigvis uberettiget. Metoden som brukes er kjent fra tidligere, blant annet i en middels kjent roman av en for lengst avdød norsk krimforfatterlegende. Enkelte drevne ekspertlesere jeg har snakket med oppfatter at løsningen kom ganske ventet, mens andre oppfatter den som kreativ og/eller kontroversiell. Selv inntar jeg visst der en mellomposisjon. Løsningen var sett gjennom mine briller verken åpenbar eller utenkelig. Etter å ha tenkt meg om litt aksepterer jeg den som troverdig, men anser at forfatteren burde tatt seg noe bedre tid til å nøste opp løse tråder. Leseren blir, i hvert fall hvis hen er meg, sittende igjen med noen ubesvarte underspørsmål etter å ha hovedsvarene.
Det blir etter dette min konklusjon at Anne Elvedals debutroman fortjener terningkast fem med god margin. Det er ikke utenkelig at hun kan bli en av de få som på 2000-tallet har klart å vinne Rivertonprisen på sitt første forsøk. Det store spørsmålet blir her hvordan jurymedlemmene vurderer den omstridte avslutningen. Uten å vite svaret på det oppfatter denne anmelderen at Du kan kalle meg Jan er en fullt mulig vinner, uten å være den største favoritten. Klarer man å ta de riktige grepene for innspillingen, kan en filmversjon her kanskje ha enda større potensial enn bokversjonen.
Uansett hvem som får årets Rivertonpris, står det klart at Anne Elvedal er en spennende og etterlengtet ny kvinnestemme i norsk krimlitteratur. Det fremgår ganske tydelig at Du kan kalle meg Jan skal leses som en frittstående roman og ikke som starten på en romanserie. Dermed blir det jo enda mer spennende å se hvor forfatteren vil gå videre fra et nytt nullpunkt i handlingen neste gang. Det er uansett på sin plass å gratulere med en sjeldent sterk krimromandebut – og å anbefale Du kan kalle meg Jan til alle som liker å lese psykologiske thrillere fra vår tids Norge.
God og grundig omtale som gir meg lyst til å lese!