Terje Bjøranger ender uunngåelig opp i en mellomposisjon blant de fem nominerte til årets Rivertonpris. Han blir der stående midt mellom to veteraner som begge har vunnet prisen tidligere, og to nykommere som for første gang er blant de nominerte. Den ingen ser er forfatterens femte roman og andre forsøk som nominert til Rivertonprisen. De fem romanene har blitt spredt ut over 15 år, som en naturlig følge av at Bjøranger hele tiden har vært i full jobb. Han har aldri vært heltidsforfatter, men samtidig alltid jobbet svært mye med temaene han skriver om.
En sent blomstrende spenningsromanforfatter
Bjøranger er med sine snart 66 år eldre enn de to mer berømte veteranene Nesbø og Horst. Som krimforfatter var Terje Bjøranger hva man kan kalle en senhøstes kar. En sterk fascinasjon for bøker og lesning lå der nok helt fra barndomsårene i Lillehammer. Han var likevel 51 da bokdebuten kom i 2010, med romanen Den tredje søsteren. Den fikk på grunn av sin tematikk betydelig oppmerksomhet, uten å komme høyt opp på bestselgerlistene eller få noen prisnominasjoner i et år med en rekke sterke debutanter. Romaner er i vår tid ferskvare i større grad enn tidligere, og Bjørangers forfatternavn var nesten glemt igjen da han i 2017 kom tilbake med sin andre roman Barcode. Senere har det gått vesentlig raskere fremover med hans serie om politietterforskeren Charlie Robertsen: Business kom i 2019 og Kalifatet i 2021. Sistnevnte fikk et større salg enn de tre tidligere og ble altså nominert til Rivertonprisen.
2024, året da Terje Bjøranger fylte 65, ble et gjennombruddsår i hans forfatterskap. I krimavdelingen til Cappelen Damm var det nok rutinemessig forventet at Karin Fossum igjen skulle bli den store bestselgeren på krim, foran denne anmelderen, med Bjøranger på en forventet tredjeplass. Opptellingen mot slutten av året viste i stedet at Terje Bjøranger var vinner av den interne krimromankonkurransen hos Norges største forlag – og at han klatret helt opp til femteplassen på bokhandlerforeningens liste over de mest solgte norske krimromanene fra 2024. (Listen var, som klargjort og omtalt 8. januar 2025 hos krimlitteratur.com:1.Horst 2.Nesbø 3.Horst/Fjell 4.Lindell 5.Bjøranger 6.Karlsson 7.Lahlum 8.Fossum.)
Den betydelige økningen av boksalget i 2024 ble enda mer imponerende fordi den kom i et år hvor salgstallene pekte nedover for langt de fleste norske krimforfatterne. Bjørangers fremgang var dessuten svært vel fortjent om man skulle tro anmelderne: Den ingen ser fikk terningkast 6 i VG og hos Krimlitteratur.com, og sterke femmere fra Stavanger Aftenblad og Nettavisen.
En både hard og idealistisk romanhelt
Så langt er det en oppbyggelig og ukontroversiell historie om et litteraturinteressert menneske som gradvis skrev seg opp etter en sen og lovende debut som forfatter. Men Bjøranger er en annerledes forfatter i den for øvrig godt blandede floraen av norske krimforfattere. Hans krimromanserie skiller seg fra alle andre krimromanserier der. Den juristutdannede politiadvokaten Terje Bjøranger er langt fra den eneste norske krimforfatteren som stiller til start med mange års erfaring fra innsiden av politiets lukkede rom. Som krimforfatter fremstår han imidlertid langt mer spesialisert enn de øvrige. Han skriver i større grad enn noen andre basert på egne opplevelser, og det kan argumenteres for at han i sitt forfatterskap er mer idealistisk enn alle oss andre. Det er liten tvil om at det å få frem saken bak bøkene for ham hele tiden har vært viktigere enn spørsmål om personlig anerkjennelse, penger og priser.
Terje Bjøranger skriver sosialrealistisk krim fra Norge på 2000-tallet, med politietterforskeren Charlie Robertsen i hovedrollen. Robertsen anno 2024 arbeider som overbetjent i Oslo-politiet. Etter å ha lest fem romaner om Charlie Robertsen vet man fortsatt relativt lite om hans egen familiebakgrunn og privatliv, utover at han nylig har hatt noen helsemessige bekymringer og at han tidvis drikker for mye alkohol. Charlie er en rufsete politimann, og i samme person både en velmenende idealist og en tidvis hardkokt realist. Bak en tidvis tøff fasade er han et medmenneske som lett blir engasjert av ofrene for forbrytelser han jobber med å oppklare. Grensen mellom jobb og privatliv har en tendens til å bli flytende, og han er kontroversiell blant kollegene på grunn av sin vilje til å tøye regelbøker og arbeidsinstrukser der han anser det påkrevd. Ifølge Terje Bjøranger er Charlie Robertsen basert på ulike kolleger han har hatt gleden av å jobbe sammen med. For oss som har lest om Robertsen og snakket med Bjøranger, er flere likheter iøynefallende. Alkoholforbruket og de helsemessige problemene er for ordens skyld ikke blant disse likhetene. Charlie opptrer i romanene åpenbart også ofte som talerør for forfatterens meninger.
Terje Bjøranger jobber nå i Kripos, men har i en årrekke hatt arbeidsoppdrag for UDI. Han var tidligere en svært operativ og hardt arbeidende leder for utlendingssesjonen ved Romerike politidistrikt. Bjøranger er en mye brukt foredragsholder og ekspert på æresrelatert vold. Sammen med medforfatteren Gunnar V. Svensson ble han nylig tildelt Shabana Rehmans minnepris for en kritikerrost sakprosabok med tittelen Æresrelatert kriminalitet. Vold og undertrykkelse basert på æreskultur, og med sterke religiøse undertoner, er også det helt dominerende temaet i alle hans fem krimromaner.
På scenen under vårens krimfestival i Tvedestrand var Bjøranger klar på at æresrelatert vold i Norge kan finnes hos ulike etniske grupper, med bakgrunn fra ulike religioner og regioner. I romanene er problemet likevel uten unntak knyttet til storbyene og til innvandrergrupper med muslimske familietradisjoner. Slikt blir det lett debatt av, særlig når forfatteren også gjennom intervjuer følger opp temaet. Senest 26. mars i år gjentok Bjøranger gjennom Dagbladet sin kritikk av norske politikeres manglende vilje til å prioritere tiltak mot æresvold i Norge. Den samfunnskritikken er også tydelig uttalt gjennom alle romanene hans. «får jeg noen gang takk i justisministeren, tar jeg henne med hit til et voksenopplæringskurs», utbryter Charlie Robertsen i fjorårets roman (side 165).
Terje Bjøranger har offentlig fortalt, senest i Dagbladet-intervjuet for to uker siden, om at han har måttet leve med gjenkommende anklager om rasisme og islamofobi. Slike anklager burde selvsagt falle på sin egen urimelighet, all den tid Bjøranger har brukt mange år av sitt liv på å hjelpe mennesker med muslimsk bakgrunn som er blitt ofre for vold, tvangsekteskap og annen kriminalitet. De siste årene har han på scenen kunnet fortelle ikke bare om sterke møter med unge venner fra muslimske miljøer, men også om sin muslimske svigermor. Uunngåelig blir han, med et forfatterskap som ustanselig kretser rundt et så brennbart tema, likevel en kontroversiell forfatter. Denne bokens anmelder har også opplevd dilemmaet ved at personer som i det ene øyeblikket tilkjennegir sterke og generelle fordommer mot innvandrere, i det neste øyeblikket kan fremheve Terje Bjøranger som sin store favoritt blant norske krimforfattere. Leserne av Bjørangers romaner er åpenbart en sterkt sammensatt gruppe som ingen bør generalisere om. Kritikere kan stille spørsmålet om bøkene hans egentlig er aktivisme og kamprop mer enn romaner. Det er imidlertid selvsagt helt lovlig å vinne priser for romaner som også er kamprop og aktivisme – forutsatt at kvaliteten er god nok.
Et komplisert kandidatur – med en fartsfylt spenningsroman
Som kandidat til Riverton-prisen skal Terje Bjøranger selvsagt bedømmes for den krimlitterære kvaliteten på sine bøker. Det oppstår imidlertid raskt noen prinsipielle dilemmaer knyttet til hans kandidatur. VGs anmelder fremhevet samfunnsrelevansen da han ga romanen terningkast 6. Dersom juryen legger avgjørende vekt på samfunnsrelevans er det veldig lett å argumentere ikke bare for at Bjøranger bør vinne årets Rivertonpris, men også for at han burde vunnet den senest i 2021. Den gang, som da han ikke ble nominert i 2017 og 2019, var det samtidig viktige litterære innvendinger å reise mot kvaliteten på romanene hans. Den nåværende juryen har vært ryddig og befriende klare på at det bare er prestasjonen med den aktuelle romanen som her skal være avgjørende. Dermed må vi sette forstørrelsesglasset på den 380 sider lange romanen Den ingen ser.
Man bør først som sist merke seg at det aldri har vært mye krimmysterium i romanene til Bjøranger. Han skriver fartsfylte spenningsromaner, hvor størstedelen av spenningen er knyttet til hvem av hovedpersonene som beholder livet og helsa. Hvem som er skurkene har man stort sett god oversikt over midtveis. Spenningen består likevel, fordi man vanligvis må vente til de siste sidene med å få oppklart hvordan det går med dem.
Mens tematikken har vært konstant gjennom Bjørangers krimforfatterskap, har strukturen på romanene vært ulik. Kalifatet startet opp i Nord-Irak, og svingte senere raskt frem og tilbake mellom Asia og Skandinavia. Den ingen ser bygger delvis på forhistorien derfra. Det er mulig å lese den uten å ha lest noen av Bjørangers tidligere romaner, men Den ingen ser blir vesentlig lettere å forstå om man relativt nylig har lest Kalifatet.
2024-romanen er fra start to ganske adskilte historier: Den ene handler om den irakfødte Oslo-kvinnen Nazdar, en 23 år gammel student som fortsatt er underlagt strengt sosial kontroll av sin familie. Det vekker svært negative reaksjoner fra foreldrene og broren da hun innleder en forsiktig romanse med en medstudent. Nazdar forsvinner ikke uventet kort tid etter. Charlie Robertsen er selv i fare for å miste jobben, men kaster likevel seg selv og andre rundt for å finne Nazdar i tide. Den andre og fra start mer voldelige historien i romanen kretser rundt en ung mann kalt Azad, som ligger i dekning hos en kurdisk kvinne og hennes datter i Sverige. Både mor og datter blir brutalt drept av en kriminell gjeng før det er gått 40 sider av romanen, noe som får Azad til å starte sin egen krig mot gjenglederne. Forbindelsen til hendelsene fra Kalifatet er delvis uklar fra start, men blir oppklart før man har lest en tredel av den nye boken.
Resten av hendelsene fra Sverige er hardkokt gangsterkrim. Den er trolig skremmende realistisk, selv om den tidvis kan fremstå spinnvill for en norsk leser som aldri har vært i befatning med de aktuelle miljøene. Denne delen av romanen nærmest stuper inn i den pågående debatten om gjengkriminalitet og mislykket integrering i svenske storbyer. Forfatterens syn der skinner klart gjennom: «Sverige er ikke et land. Det er en tilstand. En tilstand av hjelpeløshet», konkluderer Charlie Robertsen beinhardt henimot slutten av romanen (side 272).
Historien fra Norge er noe mindre voldelig, men også opprørende og åpenbart realistisk. Nazdars historie gjør et sterkere inntrykk. Hun selv fremstår som en sterk ung kvinne som ønsker å leve sitt eget liv, og derfor utsettes for bortføring og grove overgrep. Bjøranger har åpenbart basert skildringen av henne på virkelige kvinneskjebner han har sett på nært hold. Han gjentar gjennom romanen sin frustrasjon over at det norske storsamfunnet ikke har gitt høyere prioritet til kampen mot denne typen kriminalitet. Det uttrykkes flere steder og til tider også med beisk humor. «Det er trist å tenke på at om jeg hadde vært kona til en norsk millionær i Lillestrøm, hadde alle lett etter meg», utbryter den hardt prøvde Nazdar ved en anledning (side 374).
Bjøranger svarer i forfatterintervjuer at integreringstiltak er en positiv ting, men advarer mot å tro at det er tilstrekkelig til å løse problemet med æresvold. I romanene hans kan skepsisen til integreringstiltak tidvis fremstå enda sterkere. «Han hadde vært initiativtager til noe som het interkulturell familiedialog – bare navnet gjorde Charlie skeptisk – og for dette hadde han mottatt en lokal integreringspris fra kommunen», fortelles det på side 192. Det blir selvsagt snart bekreftet at mannen som mottok integreringsprisen i virkeligheten er en utspekulert skurk som utøver grov æresvold. «Og til slutt den evinnelige debatten om den vanskelige integreringen i Sverige. Som om integreringstiltak, eller mangel på sådanne, hadde noe som helst med gjengkriminaliteten å gjøre», blir en konklusjon litt senere i boken (side 272). Det blir en deprimerende påstand fra forfatteren at Norge har store uløste utfordringer knyttet til æresvold, mens Sverige er kommet inn i et uføre med gjengkriminalitet som det blir svært vanskelig å komme seg ut av – og hvor integreringstiltak vil ha minimal effekt.
Om det viser seg å være en forbindelse mellom de to historiene, og hvordan det ender med ofre og skurker fra dem, skal selvsagt ikke avsløres her. Tittelen Den ingen ser treffer bedre enn titlene på Bjørangers tre siste romaner, men betydningen av tittelen kunne med fordel vært klargjort bedre for leseren.
Noen gjenkommende litterære innvendinger
Språket i Bjørangers romaner er tidvis også hardbarket, men enkelt og effektivt. Det styrker realismen og passer godt med innholdet. Enkelte formuleringer som glir over i det karikerte burde forfatteren sammen med forlaget ha klart å fange opp før boken gikk i trykken. Et enkelt lite eksempel er «De hadde en IKEA bag med kroner og EURO, men uten en sjanse i havet til å flytte seg en meter» (side 312). Det fremstår noe merkelig at Charlie ved synet av kvinne iført lang kåpe og hijab tenker at bevegelsene hennes må tilhøre en voksen kvinne og ikke Nazdar – som altså er 23 år gammel ifølge opplysninger tidligere i boken (side 23 og 366). Enkelte steder mot slutten av boken blir det også et noe ensformig språk, hvor for mange setninger i samme avsnitt begynner med han eller hun (side 350 og 358). Omfanget av slikt smårusk blir heldigvis aldri forstyrrende for lesningen av romanens fartsfylte og engasjerende dobbelthistorie, men det kan synes som forfatter og forlag har fått noe dårlig tid på slutten.
Som fremgående av omtalen her er det i Den ingen ser, som i Bjørangers tidligere romaner, flere unge helter med muslimsk familiebakgrunn. Det tegnes imidlertid opp et noe forenklet og generaliserende bilde av en generasjonsmotsetning, hvor de fleste muslimene over 50 år fremstår enten som undertrykkende og intolerante eller som helt resignerte og likegyldige. Bjøranger hevder selv at han som forfatter er blitt mer nyansert i karaktertegningene enn han var i sine første romaner. Det stemmer utvilsomt: Det viktige budskapet til de første romanene i denne serien ble dessverre skjemmet av for mange generaliseringer. Både dialogene og karakterene fremsto der tidvis ganske overfladiske og stereotype. Fremgangen har i så måte vært stor. Den største innvendingen mot Bjøranger som romanforfatter, er likevel fortsatt at de fleste karakterene fremstår vel enkle og endimensjonale. De gode forblir likevel nesten alltid ganske konsekvent gode, selv om de tidvis tvinges til å ta i bruk dramatiske virkemidler i kampen mot de onde. De onde ser det i all hovedsak ut til å være lite håp for.
Enkle karaktertegninger er slett ikke uvanlig i spenningsromaner, men som samfunnsbevisst romanforfatter er det på nyanseringer at Bjøranger har sitt største forbedringspotensial. Bildet av karakterene i romanene hans tegnes vanligvis skarpt i svart og hvitt. Lykkes han i kommende bøker med å tilføre noen flere farger der, vil det heve forfatterskapet og styrke sakene han brenner for ytterligere. Bøkene hans har i likhet med mange andre spenningsromaner tidvis et dilemma med mengden voldsscener. Detaljnivået der er imidlertid så vidt lavt at jeg ikke ser noen grunn til å kritisere ham for å være spekulativ i sin fremstilling.
Favoritten, men ingen sikker vinner
Terje Bjøranger er, i kraft av sin fagkompetanse og den formidlingsoppgaven han gjennom sitt forfatterskap har påtatt seg i norsk offentlighet, blitt en viktig og særegen stemme blant de norske krim- og spenningsforfatterne. Bjøranger er blitt en av Norges fremste spenningsromanforfattere, og i større grad enn de aller fleste av kollegene der tar han samtidig opp brennbare samfunnsproblemer. Den ingen ser er en drivende god spenningsroman som samtidig forteller to engasjerende historier fra vår tids Skandinavia. Det er en klart sterkere roman enn Kalifatet, som han for tre år siden fikk sin første nominasjon for. Jeg er som anmelder nærmere å gi en sekser til den enn til noen av de andre nominerte for Rivertonprisen. Overnevnte innvendinger, særlig knyttet til karaktertegningene, gjør at jeg likevel nøyer meg med en sterk femmer.
Konsekvent etter dette tror jeg at Terje Bjøranger mest sannsynlig vinner årets Rivertonpris – og anser også selv at han i år vil være den mest fortjente vinneren. Etter min gjennomgang tror jeg at Jørn Lier Horst og Anne Elvedal er de to hardeste utfordrerne, mens det minst sannsynlige utfallet er at Jo Nesbø i år vinner sin tredje Rivertonpris. Bjøranger er altså den største favoritten, men likevel ikke noen opplagt vinner i en sterk konkurranse mellom forfattere som skriver ulike typer romaner.
Uavhengig av hvem som vinner prisen senere i dag, har Terje Bjøranger heldigvis bebudet at han har videre ambisjoner som forfatter og vil trappe opp satsningen der når han om få måneder går av med pensjon fra sitt arbeid i politiet. Det blir spennende å se om han som heltidsforfatter kan forbedre ytterligere sitt tematisk særegne og viktige krimforfatterskap, som allerede har gjennomgått en betydelig litterær kvalitetshevning.
