Engasjerende om Geiranger-drapet

Linda Klakken skriver drivende om uløst drapsgåte fra 1996.

Den 8. august 1996 ble 20 år gamle Trude Espås funnet drept i Geiranger, der hun hadde fått jobb som stuepike på Hotell Union. Når vi nå teller 26 år siden drapet ble begått, er saken fortsatt uoppklart.

I fem år har journalist og poet, spilleavhengig og småbarnsmor Linda Klakken lett etter Espås’ drapsmann. Hun har lett seg gjennom tusenvis av sider med saksdokumenter etter drapsmannen som forsvant i mylderet av cruise- og campingturister og andre sommerbesøkende i Geiranger.

Boka får meg til å tenke på en amerikansk bok jeg bare har lest om, Michelle McNamaras I’ll Be Gone in the Dark, en bok som Klakken også nevner i kildelista. Det finnes mye bra True Crime på norsk, men Klakkens bok skiller seg ut med en utpreget personlig stil. Dette handler ikke bare om hypoteser, spor og tekniske detaljer i en drapssak. Det handler om et menneske – Linda – som forsøker å nå frem til et annet – Trude. Vi kommer tett på Linda i hennes besettelse som blir på grensen til det maniske, og på et tidspunkt også går over i paranoia.

Det er lett å merke at vi har å gjøre med en forfatter med solid litterær bakgrunn. Språket er godt i den forstand at det er klart, variert og fritt for klisjéer. Det er et svært godt driv i språket så vel som i oppbyggingen. Klakken åpenbarer en velutviklet sans for dramaturgi, og det er rett og slett ordentlig spennende å følge denne jakten. I tillegg viser boken en særpreget lekenhet i formen. Klakkens hovedmistenkte kalles for eksempel gjennom store deler av boken “Willy” – oppkalt etter den bortgjemte hovedpersonen i Hvor er Willy?-bøkene, et grep jeg liker veldig godt. For å anonymisere Willys fagbakgrunn har Klakken gjort ham til en ornitolog, og integrert dette på en veldig fin måte i historien.

Noen steder stusser jeg imidlertid på Klakkens fremstilling av egen besettelse. Kan det virkelig være sånn at hun var redd for at morderen skulle oppsøke henne, eller legger hun på litt for spenningens skyld? Andre steder tar forfatteren avstikkere jeg synes blir unødvendige. Selv om det er leit at forfatteren ble alvorlig syk i 18 måneder, er det uklart hvorfor det er nødvendig å nevne i en bok om Geiranger-drapet.

Noe mer pirk er det også fristende å komme med. Mens jeg liker godt Hvor er Willy?-grepet, synes jeg ellers at det blir litt vel mange kreative anonymiseringer. Det er en morsom idé å gi steder navn etter steder i Hvor er Willy?-bøkene (Det Gamle Egypt, Ridderborgen, Skjørøvergrotten, Tivoliet). Dessverre går jeg i praksis i surr om hva slags type steder det er snakk om, og jeg er ofte usikker på om det hadde vært nødvendig å nevne stedsnavn i det hele tatt. Det fungerer å bruke pseudonym til å anonymisere personer, men jeg skulle gjerne sett en klarere sammenheng mellom dem – Albatrossen, El Toro, Hjelperen, Johanne, Nordmannen og Ulven er ganske forskjellige pseudonym-løsninger. Fremst i boka står en liste over fiktive stedsnavn og pseudonymer hvor jeg hadde ønsket meg noen stikkord om personer og steder for å hjelpe meg med lesingen – slik det er gjort med reelle stedsnavn.

Jeg skal også være pirkete nok til å nevne at Klakken har lagt seg langt over på den sikre siden når det gjelder kildehenvisning. Flickr, Google, YouTube og Nasjonalbiblioteket trenger man da virkelig ikke å oppgi som kilder i litteraturlista. Hvis det bak disse henvisningene ligger store mengder materiale som ikke er direkte henvist til, burde dette komme frem av litteraturlisten.

Tross innvendingene er jeg mektig imponert over Klakkens solide arbeid med Jakten. Boken er både interessant og spennende, og lykkes godt i å synliggjøre kompleksiteten i en slik drapssak. Ikke minst sier den noe om menneskets behov for rettferdighet, og hvor vanskelig dette behovet kan være å stille. Til tider kokes det suppe på spiker, men Klakken lykkes også i å gjøre oppsiktsvekkende oppdagelser. På et tidspunkt brøt jeg ut i både gisp og et “Tuller du?” under lesing av boka på toget.

I sin opptreden i Krimpodden 13. oktober i år avslørte Linda Klakken at hun nå skriver på en krimroman fra Ålesund. Det er gode nyheter. Med de språklige og dramaturgiske ferdighetene hun har vist med Jakten, tror jeg vi kan vente oss svært god krim fra henne.