Litterært på godt og vondt

To ganger Rivertonprisvinner Torkil Damhaug leverer høy kvalitet i bok etter bok. Så hvorfor har han ikke flere lesere?

Torkil Damhaugs nye roman Hund uten grav begynner da at en kvinne plukker opp en hvit fjær fra fortauet, studerer den i februarlyset, og legger den fra seg igjen. Derfra skal vi til et bursdagsselskap, et nettforum for incels, et brutalt selvmord under et arrangement i et auditorium på Blindern, og snart til et soverom der den kjente tv-journalisten Gina Witt blir funnet drept i rød kappe og hvit kyse som fra The Handmaid’s Tale. Den tidligere drapsdømte advokaten Fred Rivers kommer raskt i politiets søkelys fordi det var datteren hans Silje som fant liket. Rivers er kjent for de av oss som har lest Damhaugs tidligere roman Glasshjerte. Ønsket om å renvaske seg for mistanke samt frykten for at datteren er i fare sender ham raskt ut i jakten på hvem som har drept Gina Witt. Politietterforskeren Nina Jebsen på sin side unnlater å fortelle sjefen at hun er inhabil i drapssaken fordi hun har et forhold til Fred Rivers.

Hund uten grav er preget av Damhaugs sedvanlige solide kvaliteter. Karakterene er levende og komplekse, og inngår i en verden som fremstår som realistisk tross svært dramatiske begivenheter. Universet fremstår som virkeligheten med alle dens detaljer og små underligheter. Språket er velbearbeidet og holder høyt nivå, selv om jeg merker at forfatteren synes det er morsommere å skrive om Leon syv år og om en navnløs morder enn om den voksne og litt klønete politikvinnen. På pirkenivå må jeg også nevne at jeg irriterer meg over karakterenes tendens til å gjenfortelle samtaler i upresise vendinger av typen: «… noe med en pasientsak», som om de ikke helt husker hva som ble sagt.

Tematikken rundt incels er veldig interessant. Det samme er overgrepstematikken som tas opp. Der andre krimforfattere beskriver voldtekter som noe brutalt og voldelig, går Damhaug inn i en form for overgrep som nok er langt mer vanlig i virkeligheten – den formen der noen «bare» venter hakket for lenge med å stoppe etter et nei. Det at informasjon om voldtekten brettes ut på nasjonal TV, riktignok forsøkt anonymisert, trekker oss med det samme inn i en medievirkelighet der grensen mellom aktualitetsprogram og gapestokk er flytende.

Det er i det hele tatt et solid håndverk Damhaug har levert, og det er langt fra første gang. Så hvorfor er ikke Torkil Damhaug på toppen av bestselgerlista sammen med Jo Nesbø og Zeshan Shakar? Hvorfor er han med sine to Riverton-priser ikke like kjent som sine med-dobbel-Rivertonvinnere Lindell, Nesbø, Staalesen og Fossum? Hund uten grav har riktignok vært innom bestselgerlister i høst, men besøket har vært mer beskjedent og kortvarig. Han har også fått påfallende få anmeldelser i høst.

Torkil Damhaug er en litterær krimforfatter. Ikke fordi andre krimforfattere ikke skriver litteratur, men fordi Damhaug skriver noe som er mindre krim. Karakterbygging prioriteres oftere foran intrige, realisme foran spektakulære voldsutfoldelser og språklige finesser foran effektivitet. Universet har et enormt detaljnivå som er flott, men langt mer krevende enn hos Jo Nesbø eller Karin Fossum. Mellomtittelen til del 2 av Hund uten grav er «Rittet over Bodensjøen», og de av oss som har fått med seg sceneopptredener med Damhaug i høst vet at dette er et motiv hentet fra nobelprisvinner i litteratur Peter Handke. En slik mellomtittel kan i beste fall kalles poetisk og i verste fall ekskluderende. En kan vel neppe se for seg at Jørn Lier Horst hadde en slik mellomtittel i en av sine bøker.

Når jeg først er inne på sammenlikning med andre kjente krimforfattere, bør det også nevnes at de fleste skriver serier der man følger samme hovedperson. Damhaug på sin side har en en vri der en biperson i en roman kan dukke opp som hovedperson i en annen. Som leser liker jeg å slippe å lese gjentakelser om den samme hovedpersonen i bok etter bok. Det er imidlertid mange som nok foretrekker å følge samme karakter over lengre tid.

Selv om Damhaugs bøker er litterære, har de likevel en dramaturgi som gjør dem klart gjenkjennelige som krimromaner. Her har jeg imidlertid lest bedre bøker av Damhaug enn Hund uten grav. Det introduseres så mange karakterer og plottråder at jeg sliter med å holde oversikten. Første del av boken viser seg etter 113 sider å ha vært en eneste lang prolog. Det er for så vidt noe jeg kjenner igjen fra flere av Damhaugs tidligere bøker – at det kommer et brudd med forventningene underveis. Det tar imidlertid lengre tid denne gangen før skuffelsen går over. Nye tråder viser seg å være viktige som skiller seg tydelig fra de jeg har investert i da jeg leste første del. Jeg tar meg i å la boka ligge over tid, noe som ikke gjør det enklere å komme inn igjen i handlingen.

Best krimmessig er de siste 100–150 sidene, hvor jeg sitter og prøver å gjette meg til hvem den navnløse jeg-personen er blant alle de ulike karakterene som er presentert. De sidene fløy også virkelig fort av gårde. Landingen må sies å være god, siden jeg ikke lyktes i å forstå hvordan det hele hang sammen. Den personlige historien knyttes også til en nydelig emosjonell sløyfe helt til slutt.

Mange anmeldere synes å gjøre anmeldelse av krim til et spørsmål om spennende eller ikke spennende. Spenning peker imidlertid på mange, helt ulike aspekter ved en tekst. Spenning er noe som sitter i kroppen. Den er en fysisk reaksjon på noe teksten lykkes med, som gjør at man vil lese videre. Noen lesere reagerer positivt på høyt tempo i handlingen, andre responderer bedre på et klassisk mysterium, eller aktuell tematikk, eller empati med karakterene, eller rett og slett et godt språklig driv (eller helst en kombinasjon av flere av disse). Og når vi er inne på språklig driv, kan vi spørre oss hva dét egentlig vil si, for «driv» er jo også både individuelt og avhengig av dagsform. For meg er dessuten Hund uten grav udiskutabelt god uavhengig av spenningsmomentet. Jeg synes ikke det er forfatterens beste krim, og jeg kan forstå hvorfor han ikke selger like mye som Nesbø, men jeg synes likevel at Damhaug fortjener en langt større leserskare.

Det må nevnes at jeg kjenner Damhaug ganske godt. Han har nemlig vært læreren min på Cappelen Damms krimforfatterskole. Siden Hans Olav kjenner ham enda bedre som forfatter på samme forlag, og siden vi mener at Damhaug fortjener den omtalen han kan få, tillater jeg meg å anmelde ham likevel. Det å være noens elev står tross alt ikke i veien for å kunne være kritisk. Tvert imot kan det være fristende å ta igjen for tidligere motgang, eller i alle fall å vise at jeg kan beskrive lærerens eget arbeid godt.