Årets roman fra Trude Teige lever etter en meget lovende start ikke helt opp til forventningene i innspurten. Den blir den ved målgang verken en nedtur eller opptur i Teiges folkekjære og ganske jevne serie om TV-journalisten Kajsa Coren.
Når begrepet «krimdronning» brukes på norsk er det vanligvis om Unni Lindell, Karin Fossum og/eller Anne Holt. Alle tre er superveteraner født på 1950-tallet, og hadde ved utgangen av 1996 etablert seg blant Norges mest populære krimforfattere. Vil man legge til en fjerde norsk krimdronning er 62 år gamle Trude Teige kanskje det mest nærliggende valget, selv om den to tiår yngre Helene Flood allerede er en het kandidat.
Trude Teige er bare noen få år yngre enn Lindell, Fossum og Holt, men startet opp mye senere som krimforfatter. Teige ble først landskjent som journalist og programleder i TV 2, og var nesten 50 da hun i 2009 fullførte sin første krimroman Noen vet. Hun falt imidlertid alt på første forsøk godt i smak både hos anmeldere og andre boklesere. I årene 2010–19 kom det ytterligere fem romaner i serien med TV-journalisten Kajsa Coren i hovedrollen. Samlet salg av trykte bøker har passert 200 000 og Coren-serien til Trude Teige hadde seks av de 15 mest nedlastede titlene på Storytels toppliste for november 2022. Hun har også vist seg svært kapabel som historisk romanforfatter, og leverte i 2015 der en meget leseverdig bestselger med Mormor danset i regnet.
Jeg har lest og likt alle de tidligere romanene i denne serien. Forventningene var dermed betydelige da jeg satte meg ned for å lese Trude Teiges nye roman Løgnere, som altså er den sjuende i Coren-serien og den første skrevet på 2020-tallet. Forsiden treffer godt og øker nysgjerrigheten på hvor forfatteren har tenkt seg denne gangen. Man skal tilsynelatende tenke avansert for å finne noe system i Trude Teiges valg av titler i denne serien: De seks tidligere heter Noen vet, En hjelpende hånd, Svik, Jenta som sluttet å snakke, Pasienten og Aldri tilgi. Krimforfatteren Trude Teige er i så måte en pragmatiker som lar hver bok stå på egne ben, og de kan uten nevneverdig forvirring leses i valgfri rekkefølge. Alle titlene får i møtet med leseren en mening og betydning ganske tidlig. Løgnere har en tematikk som er vel kjent fra Agatha Christie og andre krimklassikere: Etterforskningen av en alvorlig forbrytelse vanskeliggjøres fordi mange av de aktørene som ikke har begått den, av ulike årsaker også lyver for politiet.
Hovedpersonen Kajsa Coren har mye til felles med sin forfatter. Hun kommer også fra Møre og Romsdal, bor også i Asker med mann og barn, er også en ambisiøs og samfunnsengasjert journalist, og har også sluttet i en TV-kanal etter misnøye med måten hun ble behandlet på der. Kajsa Coren er imidlertid i 2022 en generasjon yngre enn Trude Teige, og personlighetene er så vidt ulike at ordet selvbiografisk aldri føles naturlig å bruke. I dette tilfellet fremstår, litt originalt, romankarakteren som mer forsiktig og avventende enn hva forfatteren gjør i det virkelige liv.
Det er nærliggende å plassere Trude Teiges krimromaner i kategorien journalistkrim, men det passer i mindre grad nå enn på de første romanene i serien. Kajsa Coren arbeider ikke lenger i en TV-stasjon og har fått seg en samboer som er politietterforsker – og som ofte settes på saker hun selv arbeider med. Dermed ender Trude Teige og Kajsa Coren opp i noe av det samme grenselandet mellom journalistkrim og politikrim som Jørn Lier Horst og William Wisting fra motsatt side har beveget seg inn i. Det gir spennende muligheter, men samtidig også noen krevende dilemmaer opp mot realismen i handlingen.
Trude Teiges krimromaner har hele tiden hatt interessante innslag av sosialrealisme. Gjennom Kajsa Coren-serien har hun benyttet anledningen til å ta opp ulike viktige temaer knyttet til rettsvesenet og den øvrige samfunnsdebatten. Løgnere gjør i så måte også en spennende og litt original start. Det starter mot normalt denne gangen ikke med et drap, men derimot med en voldtekt begått av en ukjent, maskert og kaldblodig gjerningsmann som etterpå skal ha tvunget offeret til å bade i badekaret. Offeret Anki er en noe eksentrisk forfattervenninne av Kajsa Coren, og troverdigheten til historien hennes blir et tema. Nåtidshandlingen er relativt udramatisk de første 100 sidene, men løftes av godt blandede og litt mystiske karakterer fra offerets nabolag. Farten øker når det kobles på et mystisk likfunn og en forsvinningshistorie fra flere tiår tilbake. Etter hvert blir det klart at man i nåtid står overfor en virkelig serievoldtektsmann, men identiteten og handlingsmønsteret hans forbli en krevende utfordring både for politiet og leserne. Psykiske helseproblemer og årsakene til dem er igjen et tema Trude Teige prisverdig løfter frem. Det teller klart positivt at hun i denne romanen tar opp et ofte undervurdert problem knyttet til misbruk av barn.
Teige skriver som vanlig med fint driv, lett språkføring og få korrekturfeil. Denne anmelderen er ikke enig med andre som har hevdet at denne romanen burde vært redigert hardere og med færre hverdagsdetaljer. Derimot synes jeg at det noen få steder glir det over i klisjeer, for eksempel med formuleringen «Så heldige de var som hadde funnet hverandre. Hun syntes de passet perfekt sammen» på side 99. Man undrer seg nok litt over at Kajsas samboer etterforsker voldtektssaken samtidig som offeret blir boende hjemme hos ham. Man undrer seg også litt over at Kajsa som TV-journalist intervjuer mennesker samboeren møter som vitner i en pågående etterforskning. Forfatteren tar imidlertid den utfordringen på alvor og gjør sitt beste for å få det til å fremstå realistisk.
Handlingen flyter fint frem til side 220 (av 282). Etter å ha lest fire femtedeler av denne romanen hadde jeg vanskelig for å se for meg en avslutning som var både litt overraskende og noenlunde realistisk, men tenkte at dette kunne ende opp som en av Trude Teiges aller beste romaner hvis hun hadde en god løsning på lur.
Landingen blir dessverre en nedtur, etter en lovende reise frem dit. Historien om forsvinnsmysteriet får en grei forklaring, men historien bak likfunnet fremstår som ganske enkel og noe mangelfullt koordinert med resten av helheten her. Løsningen på forbrytelsene fra nåtiden får en løsning som jeg nok så komme opp noen kapitler tidligere, men som jeg da nærmest avskrev på grunn av et par ganske åpenbare innvendinger. Forfatteren hopper bukk over disse innvendingene i stedet for å gjøre noe forsøk på å besvare dem. Dermed fremstår avslutningen og helheten som ganske urealistisk. Det er en innvending man kan ta litt lettere på hvis sjangeren er storslåtte spenningsromaner, men som trekker helhetsinntrykket betydelig ned når forfatteren forsøker å skrive nøktern og sosialrealistisk krim.
Løgnere er kort sagt en roman som jeg lenge trodde at kunne ende opp med en god femmer, men som i stedet endte opp med en middels firer. Den Riverton-nominerte Pasienten fra 2017 blir på mine lister stående som den så langt beste fra Kajsa Coren-serien. Serien fremstår etter sju romaner dog fortsatt som ganske jevn, og Løgnere føyer seg inn i rekken av godt leseverdige samtidskrimromaner med samfunnsrelevans. Det er en stor kompliment til Trude Teige at hun fortsatt synes vaksinert mot å skrive dårlige romaner, tross sine mange gjøremål bl.a. som president for Rivertonklubben til norske krimforfattere. De mange leserne som har lest og likt de foregående romanene om Kajsa Coren, vil nok i all hovedsak også være godt fornøyd med denne.