Vi tok en prat med krimforfatter Ellen G. Simensen (f.1975), blant annet kjent fra krimpodkasten Helt kriminelt. Simensen bor på Ringerike, og jobber som universitetslektor i karriereveiledning. Krimdebuten Tro meg når jeg lyver fra 2020 ble solgt til Sverige og Frankrike, og nominert til Maurits Hansenprisen – Nytt Blod. I hennes nye krimroman Den Navnløse Arven (de store forbokstavene er ingen tilfeldighet) møter vi igjen politietterforsker Lars Lukassen fra første bok. Mellom hendene denne gangen får han det brutale drapet på en lege ved en fertilitetsklinikk.
Gratulerer som to-boks-forfatter! Det har skjedd mye på de fem årene siden vi begge gikk ut av Cappelen Damms krimforfatterskole, og du er den første til å komme med oppfølger. Hva er den største forskjellen på å skrive/gi ut bok én og bok to?
Takk så mye. Det har jammen vært litt av en reise for oss begge må jeg si. Tro meg når jeg lyver startet for meg med en scene der to søstre løper nedover til en idyllisk, men mørk vestlandsfjord for å bade. Der skjer det noe fatalt som aldri kan glemmes, men heller ikke snakkes om. En krimroman var i prosess. Men jeg ante ikke om et forlag ville være interessert. Jeg visste bare jeg måtte skrive ut denne fortellingen som stadig vendte tilbake til meg. Samtidig kjente jeg ofte på dårlig samvittighet for å prioritere å skrive fordi jeg ikke ante om jeg ville klare å komme i mål. På bok to har jeg hatt en annen selvsikkerhet, en redaktør i ryggen fra starten av, og et forlag som støtter oppunder prosessen. Jeg vet jeg klarer å fullføre et så stort skriveprosjekt, og jeg har lært å stole mer på egne skriveferdigheter og intuisjon i skrivingen. Man snakker om den vanskelige andreboka. Det er heller den vanskelige førsteboka man bør snakke om. Det er nok der faren for å gi opp skrivedrømmen ligger.
Hvem er Lars Lukassen, og hva er det med ham som gjør at du har villet fortelle historien hans videre i en ny bok?
Lars Lukassen er seriens etterforsker. Han er født og oppvokst på Ringerike der han nå også arbeider. Han er i slutten av 30-årene, er skilt og har en datter, Annie, som han prøver å sjonglere politilivet med. Det er ikke alltid det går like bra, heller ikke med tanke på kvinnene i livet hans. Jeg trives godt i Lars Lukassens selskap. Han har flere lag som jeg synes er spennende å utforske. Han representerer også en karakter som flere lesere har uttrykt at de kan kjenne seg igjen i. Jeg har en karakter til, Johanna Brekke, som det kan hende at Lars Lukassen må vike noe plass for dersom handlingen krever det. Men Lars vil definitivt bli med videre i flere bøker.
Tematikken i Den Navnløse Arven er svært aktuell, ettersom donorunnfangede barn i år for første gang kan få informasjon om opphavet sitt. Hvordan fattet du interesse for sæddonor-tematikken?
Jeg har alltid vært interessert i slektsforskning, og i ulike serier som handler om opphav. I 2021 kom jeg over noen artikler i mediene som omhandlet konsekvenser av sæddonor-systemet i Norge. Jeg ble overrasket over hvordan hemmelighold og anonymitet har trumfet barns rett til å kjenne til eget opphav. Jeg ble nysgjerrig og begynte å gjøre research om temaet. Det har vært kjempeinteressant og lærerikt, men også sjokkerende å se hvordan norske leger og myndigheter håndterte dette på 80-90 tallet. Ingen tenkte nok da at DNA en gang i fremtiden skulle bli allemannseie.
Var det med sæddonor-tematikken denne boka begynte for deg, eller var det noe annet som sparket det hele i gang?
Jeg leste en avisartikkel om Øystein Tandberg som hadde tatt en DNA -test. Han oppdaget med den et tosifret antall ukjente halvsøsken. De kan i verste fall være så mange som hundre halvsøsken. Dette inspirerte meg til skrive boken. Jeg undret meg over hvordan dette var mulig. En annen tanke dukket opp: Hva om to halvsøsken forelsker seg i hverandre uten å vite at de er søsken? Hva kan skje og hvordan vil det prege et menneske å oppdage at du har levd på en løgn? Norges sæddonorsystem var ikke regulert, alt av papirer ble makulert og foreldre signerte taushetserklæringer. Her lå det duket for intriger, krimplott og et dypdykk i menneskelige relasjoner.
Tidlig i boka presenteres vi for en detaljert skildring av et ganske heslig drapsåsted. Hvordan synes du det er å skrive sånne scener?
Det synes jeg er ganske spennende, men også utfordrende. Her kommer man tett på noe morderen har gjort, og det er derfor viktig å kjenne denne karakteren godt. Samtidig ser man åstedet gjennom etterforskeren Lars Lukassens øyne og dette samspillet i skrivingen synes jeg er spennende å jobbe med. Dette er et av stedene i boka hvor morderen og etterforskeren kommer tett på hverandre gjennom drapsofferet. Beskrivelsen av det bestialske og plassering av liket er et resultat av morderens handling og hvordan døden kan se ut. Det kan jeg kjenne er noe utfordrede å skrive. For jeg ønsker ikke ha det for groteskt, samtidig som jeg ønsker å ha det så autentisk som mulig. I denne boken ønsket jeg også å ha et åsted som representerte noe av tematikken. Jeg har også valgt et åsted som man ikke knytter til menn først og fremt og som mange nok kan ha et anstrengt forhold til. Kanskje det er et snev av morbid humor i det hele som kan provosere? Åstedet brukes i andre scener også i boken, men da til det formålet det er ment for. Da kan leseren få en påminnelse om drapet som de vet skjer der, og det i seg selv skaper litt uhygge. Slike lag i bøker liker jeg godt.
En annen viktig del av romanen er fortidshistorien, der vi møter en ungdomsgjeng på tidlig 2000-tall. Tro meg når jeg lyver og Den Navnløse Arven synes å ha til felles en tematikk knyttet til en skjebnesvanger straff i voksen alder for en handling i ungdomsårene. Kjenner du deg igjen i det, og er dette noe du har vært bevisst på?
Jeg bestemmer ikke det på forhånd, men det er hva jeg ønsker å bygge opp og formidle som avgjør hvor mange fortellerplan det blir. Men å dra tilbake til fortiden er nok noe som faller meg naturlig i skrivingen og som jeg synes tilføyer handlingen mer spenning og dybde. Vi lever våre liv i et livslangt perspektiv. Fortiden er en del av dette perspektivet. I Den navnløse arven er det Elisabeths historie som er i sentrum, og vennegjengen fra fortiden er mer eller mindre fortsatt i hennes liv når vi kommer til nåtiden. Det skjebnesvangre som skjer i fortiden innhenter henne stadig, og mye av bokens psykologiske thrillerelementer i nåtid er knyttet til dette.
