De to kvinnelige kandidatene til denne Rivertonprisen er like og samtidig ulike. Trønderen Anne Elvedal var altså 50 da hun i fjor debuterte som krimforfatter, men hadde tidligere skrevet film- og TV-manus så vel som flere grøsserbøker rettet mot barn og unge. Østfoldingen Eva Fretheim var 55 da hun debuterte som krimromanforfatter i 2022. Fretheim hadde riktig nok et par tiår tidligere skrevet en annen roman, men den var i en helt annen sjanger og gikk relativt ubemerket hen. En mer relevant skrivebakgrunn var et flere tiår langt yrkesliv som journalist. At forfatteren hadde høy skrivekompetanse og et betydelig potensial som skjønnlitterær forfatter var det fra start liten tvil om. Fretheims debutroman Dronningland fikk få anmeldelser og et begrenset salg, men de omtalene som kom var svært positive – og hun fikk for første gang nasjonal oppmerksomhet ved å vinne Maurits Hansen-prisen for beste krimdebutant.
En journalist skriver realistisk politikrim – i psykologisk form
Fretheims andre krimroman Fuglekongen kom altså våren 2024. Den nådde heller ikke topplistene på salg, men fikk en oppsiktsvekkende god mottakelse hos kritikerne: Både NRK og Adresseavisen ga terningkast fem. Nominasjonen til Rivertonprisen i mars 2025 var etter dette ingen overraskelse. Det gjaldt særlig siden oppfølgeren Papirdukkene nylig var kommet og hadde fått en meget lovende start både på anmeldelser og salg.
«Journalistkrimmen», som i ren form både skrives av en journalist og har en journalist i hovedrollen, har det vært mange mer og mindre gode forsøk med i norsk og nordisk krim på 2000-tallet. Pascal Engman og flere andre av journalistene klarer overgangen til skjønnlitterær bokform flott, mens mange andre fortsatt skriver litt for journalistisk. Eva Fretheim går ikke i den fellen. Hun tar med seg inn fra sin arbeidsplass i Moss Avis et klart og godt språk, men skriver i liten grad journalistkrim: Hun lar sin hovedperson være politietterforsker, og ut fra forfatterstemmen ville man gjettet på at hun selv var psykolog snarere enn journalist.
I år er det altså en likhet mellom Jo Nesbø og Eva Fretheim at begge skriver fra den norske landsbygda, men likheten stopper stort sett der. Eva Fretheims hovedperson Vigdis Malmstrøm ligner mye mer på Konrad Sejer og William Wisting enn på Harry Hole. Malmstrøm er en vel 40 år gammel eks-lensmann som på grunn av politireformen motvillig må arbeide som etterforsker i et større kollegium. Hvor hun egentlig jobber rent geografisk er litt uklart, i hvert fall for meg, men det er nærliggende å tro at man befinner seg nær forfatterens hjemtrakter på Østlandet.
Hovedetterforskeren i Fuglekongen har ingen rusproblemer og fremstår jordnær og fornuftig. Samtidig tegnes det et nyansert bilde av henne som menneske: Forholdet til arbeidskollegene fremstår ryddig mer enn hjertelig, og hun kan lett bli intervenerende overfor sin voksne sønn samt lite forståelsesfull overfor eksmannen. Vigdis har etter skilsmissen ikke funnet seg noen ny mann og tilværelsen hennes domineres av arbeidet. Eva Fretheim har kort sagt funnet opp en realistisk kvinnelig etterforsker og etablert en god balanse med hvor mye som fortelles om hennes liv utenom arbeidstid. Etterforskerlaget rundt hovedpersonen fungerer greit, men har et potensial for fordypning til kommende romaner.
Det første møtet som leserne i Fuglekongen får med Vigdis Malmstrøm, gir meg anledning til en liten refleksjon om ulike måter å skrive på som krimforfatter.
«Vigdis Malmstrøm våknet av at en veps hadde kommet seg inn på soverommet. Hun hørte den stange mykt mot gardinen mens hun fortsatt befant seg inne i søvnen. Den iltre surringen blandet seg inn i drømmen hennes, som i noen sekunder tilpasset seg den fremmede lyden, helt til den raknet og det bare var summingen igjen. Hun reiste seg fra senga og slapp ut vepsen, så den sveve ut av vinduet før hun gikk og la seg igjen» (side 13).
Jeg har selv blitt kritisert i opptil flere anmeldelser fordi mine romaner inneholder relativt få slike avsnitt – med skjønnlitterære observasjoner og stemningsskildringer uten noen direkte betydning for plottet eller den øvrige handlingen i romanen. Det er fra min side et bevisst valg. Også som leser foretrekker jeg i utgangspunktet krimromaner som unngår for mange slike litterære kunstpauser i handlingen. Samtidig er det jo selvsagt helt greit for meg om romaner jeg leser inneholder noen slike passasjer – så lenge de er skrevet med rimelig godt språk, og så lenge det ikke blir så mange hvileskjær at historier mister fart og retning. En virkelig god krim- eller spenningsroman kan skrives med ingen, få eller ganske mange slike små observasjoner og stemningsskildringer. Det er et valgene man må gjøre som forfatter. Eva Fretheims veivalg her fungerer helt fint: Hun legger inn et og annen kort hvileskjær fra tid til annen, men har likevel god og klar fremdrift med fokus på karakterene og plottet. Man må strengt tatt ha uvanlig god hørsel for å kunne høre at en veps stanger mot en gardin mens man selv sover, men det er ikke så vesentlig her.
Ny forfatter, men gjenkjennelig stil
Eva Fretheim har en tydelig gjennomtenkt stil som forfatter. I større grad enn de fleste andre nye krimforfattere, gir hennes romaner likevel umiddelbart assosiasjoner til en av de eldre og mer etablerte størrelsene. Dette er en psykologisk krimroman med et språk og en stemning som minner veldig om Karin Fossum. Sammenligningen er jo i seg selv en kompliment. Det blir den enda mer når anmelderen anser Fossum for å være en av Norges fremste forfattere av psykologiske romaner, så vel som den litterært sterkeste av de kvinnelige norske krimforfatterne. Gjennom mesteparten av denne romanen synes jeg at Eva Fretheim ikke bare skriver i samme stil som Karin Fossum, men også holder seg på omtrent samme høye nivå. Riverton-juryen har formodentlig gjort seg en lignende vurdering, siden det på listen over de nominerte denne gangen altså ble plass til Fretheim og ikke til Fossum.
Fuglekongen er en lettlest og samtidig tankevekkende beretning som flyter raskt av gårde. Også de mange dialogene i boken er skrevet i samme korte og samtidig reflekterende form som man er vant til fra Fossums romaner. Fretheim har samtidig en litt særpreget variant hvor fortellingen veksler mellom en skildring av politietterforskeren, og en jeg-fortelling fra en aktør som fra start ikke navngis. Et kort eksempel fra side 63 får her illustrere tone og form:
«Politiet er der inne, mumler jeg og nikker mot vinduene. Jeg lurer bare på hva som skjer.
En mann er død. Det er det som skjer, sier hun. Jeg svarer ikke på det, bare står der i mørket.
Kjente du ham, spør hun lavt.
Hvem, Love? Ja, jeg gjorde jo det. For lenge sia.
Jeg vet hvem du er, sier hun plutselig …»
Handlingen drives senere videre i dette litterære slalåmløpet. Boken er inndelt i korte kapitler som ikke har verken nummer eller titler, og som bare unntaksvis varer lengre enn fire sider.
Krimmysteriet fremstår realistisk og likevel spennende. Den fugleinteresserte outsideren Lars Ove Jansen, på folkemunne altså kjent under tilnavnet Love, blir funnet død i sitt hjem. Det 40 år gamle drapsofferet hadde så langt kjent holdt seg mest for seg selv i senere år, men hadde 15 år tidligere blitt dømt til en lengre fengselsstraff for et bankran. Kompanjongen fra bankranet forsvant sporløst, og det samme gjorde ransutbyttet. Den avdødes forhold til andre i lokalsamfunnet har vært preget av bankranet og andre opplevelser fra en stormfull ungdomstid. Offeret satt tilsynelatende ikke godt i det økonomisk, men hadde nå likevel liggende tre konvolutter med 20 000 kroner hver i kontanter.
Her er altså en klassisk oppskrift med et gåtefullt drapsmysterium fra nåtiden, som antas å ha en eller slags kobling til en kjent kriminell hendelse fra fortiden – og med et uoppklart forsvinningsmysterium hengende over det hele. Fortid og nåtid rulles senere opp i takt med hverandre. Etterforskningsmetoden består i stor grad, men ikke utelukkende, av å snakke med aktører fra lokalsamfunnet. Flere av de kvinnelige karakterene har av ulike årsaker en krevende tilværelse. Selv om Fuglekongen primært er en psykologisk krimroman grenser skildringen av lokalsamfunnet og menneskeskjebner der tidvis til sosialrealisme. Det er ikke forfatterens ambisjon at alt her skal ha en mening og henge sammen med alt, men det passer helt fint inn med realismen at enkelte spor viser seg ikke å føre noe sted. Det er en klar og forståelig logikk i stegene vi får følge gjennom politiets etterforskning. Eva Fretheim er gift med en politimann, og skårer med ham som rådgiver høyt på å gi et troverdig bilde av politiets arbeid.
Fuglekongen er i utgangspunktet en god tittel og henspiller åpenbart på drapsofferet. Man venter imidlertid forgjeves på at tittelen med noen slags dypere mening skal kobles opp mot innholdet i romanen. Inndelingen i del 1 og del 2 er veldig meningsfylt opp mot stadiene i etterforskningen, men titlene Duene og Brønnen koordinerer ikke helt. Dette sagt er meningsfull bruk av både fugler og dyr med på å løfte denne bygdekrimromanen. Det gir også pluss i margen at en av de sentrale karakterene er tidlig i tenårene. Antallet aktører er omtrent passelig stort, slik at man verken har for få muligheter eller for mange å holde oversikt over.
Etter å ha lest 305 av denne romanens 355 sider tenkte jeg kort sagt at dette lå an til en sterk femmer, som kanskje kunne løfte seg helt opp til en sekser hvis forfatteren traff godt på avslutningen. Dessverre ble de siste 50 sidene i stedet en liten skuffelse. Forfatteren snubler litt i de siste par hindrene av det lange skriveløpet som en slik roman er. Første del av oppklaringen kommer for lett når den plutselig kommer. Andre del med hovedløsningen fremstår for åpenbar ut fra hva leseren på det tidspunktet har fått vite, samtidig som verken motivet eller den praktiske forklaringen er helt overbevisende.
Helheten på løsningen fremstår likevel fullt akseptabel: Det skjer ingenting som man blir opprørt over at ikke kunne ha skjedd i virkelighetens Norge. Fuglekongen har så mange gode kvaliteter at den tross en litt vaklende landing forsvarer en femmer på terningen også hos denne anmelderen.
Mens veien videre som krimforfatter altså står ganske åpen og uavklart for Anne Elvedal, føles den mer trygg og avklart for Eva Fretheim. Hun har funnet sin form og allerede forlenget sin serie om Vigdis Malmstrøm med en enda mer kritikerrost tredje roman. Jeg anser den godt voksne Eva Fretheim som en av de mest lovende nye norske krimforfatterne fra 2020-tallet, og vil nærmest være overrasket hvis hun ikke vinner Rivertonprisen i løpet av dette tiåret.
Det blir et mer forbeholdent svar på om Eva Fretheim denne uken bør og vil vinne med Fuglekongen. Å treffe med nedslaget er jo enda viktigere i krimromaner enn i andre romaner. Sett gjennom denne anmelderens briller holder avslutningen av denne romanen ikke helt nivået til å vinne Rivertonprisen i et år med så sterke konkurrenter. Karin Fossums krimromaner svinger for meg frem og tilbake mellom det meget lesverdige og det fremragende, i takt med at avslutningene hennes noen ganger blir et ytterligere løft og andre ganger en liten nedtur. Jeg sitter med følelsen av at det kan bli litt på samme måte med Eva Fretheim. Spennende blir det uansett å følge denne serien videre. Fuglekongen er blitt en veldig god andreroman der, men jeg sitter igjen med følelsen av at forfatterens potensial som krimforfatter likevel er enda større.
